Balders død

Den vakre og rettferdige Balder drømte store drømmer om at hans eget liv var i fare. Han fortalte æsene om drømmene sine, og de rådslo med hverandre og bestemte seg for å gjøre alt for å beskytte ham.

Frigg, moren hans, tok alle ting i ed. Hun gikk til ilden, vannet, til jernet og malmen, stenene, jorden, trærne, fuglene, dyrene, eiteret, ormene og sykdommene og krevde at de ikke skulle skade Balder.

Alle lovet henne det hun ba om. Æsene ver derfor sikre på at Balder var usårlig. Så sikre var de at de moret seg med å skyte og kaste sten på ham. Noen hugget til ham, men samme hva de gjorde, ble han ikke såret.

Da Loke så dette, ble han harm. Han tok kvinneskikkelse og oppsøkte Frigg som bodde i Fensalene. Frigg spurte den ukjente konen hva æsene foretok seg på tinget. Da hun hørte at alle skjøt på Balder, men at det ikke gjorde ham noe, fortalte hun at alle ting hadde sverget ikke å skade sønnen hennes.

 

Våpen og tre

sårer ikke Balder,

ed har de svoret meg

alle sammen.

 

Den listige Loke spurte om det virkelig var slik at alle hadde sverget. Frigg svarte at det gjaldt alt og alle, bortsett fra den vesle mistelteinen som vokste vestenfor Valhall. Den var for ung til å kreve ed av, syntes hun. Da forsvant den ukjente konen.

Loke gikk til mistelteinen og rykket den opp. Deretter dro han til tingplassen. Der møtte han Balders bror Höd, som sto for seg selv. Loke spurte hvorfor han ikke var med på å skyte på Balder slik de andre gjorde.

Det var fordi han var blind, svarte Höd, og dessuten var han uten våpen.

Loke tilbød seg å hjelpe ham, slik at han fikk gjort ære på Balder han også. Han skulle vise ham hvor han skulle skyte, og han kunne bruke en kvist han hadde med seg.

Så tok Höd mistelteinen, løftet buen og skjøt mot Balder, slik Loke viste ham. Skuddet gikk gjennom Balder, og han falt død om.

Først var æsene lamslåtte over drapet. Ingen orket å snakke om sorgen som hadde rammet dem, de begynte bare å gråte. Stedet æsene sto på, var så hellig at ingen kunne ta hevn.

Men Odin var den som tok seg mest nær av Balders død. Han forsto at dette var den største ulykken som hadde hendt både guder og mennesker.

Så tok Frigg ordet. Hun spurte om hvem som ville ri til Helheim for å finne Balder og by Hel løsepenger for å få ham med til Åsgard. Hermod den raske, Odins sønn, tilbød seg å dra av sted på Sleipner.

Æsene gjorde i stand til bålferd. De flyttet balders lik til sjøen. De ville sjøsette det store skipet hans, Ringhorne, og brenne liket på det.

Men æsene greide ikke å rikke skipet. Derfor sendte de bud på jotunkvinnen Hyrrokkin i Jotunheimene. Hun kom ridende på en ulv og hadde en huggorm som tømmer.

Hyrrokkin gikk bort til skipet, tok tak i stavnen og skjøv det ut på første forsøk. Tor ble rasende og ville knuse skallen hennes da han så hvor sterk hun var, men de andre æsene fikk stagget ham.

Da æsene bar liket ut på skipet, brast hjertet til Balders kone, Nanna Nepsdatter, av sorg. Så ble også hun lagt på bålet.

Deretter ble bålet tent. Tor sto ved siden av og viet det med hammeren. En liten dverg som het Let kom i veien for ham, og Tor sparket til ham så han havnet i flammene og brant opp.

Mange møtte frem til likbrenningen. Odin med ravnene kom sammen med Frigg og valkyriene. Frøy kom i kjerre, trukket av galten Gallinbuste. Heimdall red på hesten Gulltopp, og Frøya kom kjørende med kattene sine. Store flokker av rimtusser og bergriser møtte også opp.

Odin la gullringen Draupne i flammene, og Balders hest ble leid til bålet med fullt rideutstyr.

Hermod red i ni netter, gjennom dype daler. Han så ingenting før han kom til elven Gjoll. Der red han over Gjallarbroen som var dekket med skinnende gull.

Modgunn, broens vokter, spurte om hans navn, ætt og om hva slags ærend han var ute i.

Dagen før hadde det ridd fem flokker med døde menn over broen, fortalte hun, men det dundret ikke mindre da Hermod red over alene. Ikke hadde han farge som en dødning heller.

Hermod fortalte at han lette etter Balder og spurte om Modgunn hadde sett ham. Det hadde hun, og Hermod red videre til hun kom til Helgrinden. Med et voldsomt sprang kom sleipner over grinden. Hermod red til hallen, steg av hesten og gikk inn. Balder satt i høysetet, og Hermod ble der over natten.

Neste dag ba han Hel om at Balder måtte så ri tilbake med ham. Alle æsene gråt, fortalt han.

Men Hel ville vite om det var slik at Balder var så høyt elsket som det ble sagt. Hvis alt og alle, både levende og døde, gråt over ham, skulle han få dra tilbake til Åsgard, lovet hun. Men var det slik at noe eller noen ikke ville gråte, måtte Balder bli hos henne.

Balder fulgte Hermod ut og sendte med ham ringen Draupne til Odin. Nanna sendte med gaver til Frigg og Fulla.

Tilbake i Åsgard fortalte Hermod om alt han hadde sett og hørt. Æsene sendte ut bud og ba om at Balder ble grått ut av Hel.

Og alt og alle gråt. Men da sendemennene dro hjem etter fullført ærend, traff de en jotunkvinne som kalte seg Takk. Da de ba henne gråte over Balder, svarte hun:

 

Takk vil gråte

tørre tårer

over Balders bålferd;

karsk eller død,

min sønn var Karls sønn aldri;

Hel kan ha det hun har.

 

Det var Loke, sønn av Lauvøy, som hadde skapt seg om til Takk.

KilderBalders draumar, Gylvaginning, s. 71ff, Voluspå (31-33, 62).

Litteratur: Munch, P. A. Norrøne gude- og heltesagn. Universitetsforlaget, Oslo. 1967, s. 117ff.


Tilbake til hovedsiden