Atlekvida
Gudrun Gjukedotter hemnde brødrane sine soleis som det hev
vorti vidspurt. Fyrst drap ho sønene til Atle, og sidan drap
ho Atle og brende halli og heile hirdi. — Um dette er denne
kvida yrkt.
- 1.
- I old det var
- at Atle sende
- kunnige kjempa
- som Kne-frød heitte.
- Han til Gjukegarden
- og til Gunnars hall reid.
- Han bjor vart boden
- og benkt attmed åren.
- 2.
- Drottene drakk
- drjugt i val-halli.
- Men ottsame drengjer
- dulramt tagde.
- Kaldmælt Kne-frød
- kalla til ljod,
- sudrøne sellen,
- som sat i høgsætet:
- 3.
- «Atle meg baud
- ærend å ride
- på frøsande fole
- gjenom framand myrkskog
- og beda dykk, Gunnar,
- til gilde å koma
- med høgtids-hjelmom
- og heimsøkje Atle.
- 4.
- Sterke ask-skaft
- og skjoldar fær de,
- Hunalands gutar
- og gullprydde hjelmar,
- sylvslegne sâlar
- og serkjer frå Valland,
- frøsande folar
- og fræge langspjot.
- 5.
- Dei vene vollar
- på vide Gnitaheid,
- gjallande geirar
- og gylte stamnar,
- Danpar-staden
- og dyre eigner,
- den store moen
- som Myrkskog er kalla.»
- 6.
- Sitt hovud Gunnar
- mot Hogne snudde:
- «Kva sveiper den sellen
- inn i slike boder?
- Um gull veit eg ikkje
- på Gnita-heii,
- anna me jamgodt
- eig det sjølve.
- 7.
- Me salar hev sjau
- som med sverd er fulle,
- hjalti deira
- er heilt av gull,
- eg hev fljotaste folen
- og frægaste sverd,
- bogar på vegg
- og brynje av gull,
- komi or Kjars hall
- er kvit-hjelm og skjold,
- hævar’ enn heile
- Hunalands dyrd.»
- 8.
- HOGNE kvad:
- «Kva meinte syster,
- som sende oss ringen
- vavd med varghår?
- tru til å vara oss?
- Kring raude ringen
- var det reivt eit ulvhår;
- me vargar vert vare
- på vegen til Atle.»
- 9.
- Tagde og tenkte
- trauste frendar,
- rauste råds-vener
- rådlause sveiv.
- Som det hovdingen høvde
- helsa dei Gunnar,
- hugheil i halli,
- på heppa han leit:
- 10.
- «Fram no Fjørne
- og fyll i trøys,
- lat gullskåli gange
- greidt frå mann til
mann !»
- 11.
- Nivlunge-arven
- kjem ulvar til råde,
- gamle grå-fellar,
- kjem Gunnar ei att.
- Bek-svarte bjørnar
- beiskt vil tonni
- hogge i hausom,
- vert hovdingen burte.»
- 12.
- So fager ei ferd
- fylgde herren
- or huna-garden
- med gråt og sukkar.
- Då ynskte unge
- erving til Hogne:
- «Far heil og horsk, far,
- der hugen stemner!»
- 13.
- Fjellvegjer fljote
- folane steig
- gjenom ulende marker
- i Myrkved-skogen.
- Alt Hunaland skalv
- under hardhuga sveinar,
- der dei øykjene dreiv
- yver ålgrøne vollar.
- 14.
- Dei såg landet til Atle
- med lidskjalvar store.
- Høgt uppå borgi
- stod Bikkes lydar.
- Der var salen til
sudtjodar
- skipa med sessar
- og strålande bunad,
- med skinande skjoldar
- var skjeldtilet klædt.
- 15.
- Atle han drakk
- med drottmennom sine
- vin i valhalli:
- vaktmann stod ute
- skulde vitre um Gunnar
- på vitjing der kom
- med gjallande geir
- og giren i seg.
- 16.
- Syster det såg
- at i salen kom inn
- brødrane båe
- — ho av bjor var kje ør —:
- «Gakk ut, Gunnar,
- du greider deg ikkje
- mot harme hunar
- som er huga på svik.
- 17.
- Det høvde betre deg, bror,
- at du brynje-klædd stod
her
- og med hjelmprydt hovud
- heimsøkte Atle,
- at du sat i salen
- solklåre dagar
- og let norner gråte
- yver nåbleike lik
- og let hunske skjoldmøyar
- setja til horvi
- og Atle sjølv du
- i ormegard hivde;
- no ormegarden
- er opna for dykk.»
- 18.
- GUNNAR kvad:
- «Seint er no, syster,
- å samle nivlungar.
- Langt er å leite
- etter lydar til hjelp,
- frå Ros-mo-fjelli [ved
Rin]
- å råke sine menn.»
- 19.
- Fast dei Gunnar
- med fetlar bende,
- basta og bunden
- vart borgunding-venen.
- 20.
- Sjau mann Hogne
- hogg med sverdet;
- i elden heite
- han den åttande heiv.
- Soleis skal fræge
- og frøkne sellar
- veldugt vega
- og verja sitt liv.
- 21.
- Gunnar dei spurde,
- um med gull no vilde
- gotne-kjempa
- kaupe sitt liv.
- 22.
- GUNNAR kvad:
- «Fyrr skal blodugt,
- or bringa skori,
- hjarta til Hogne
- i handi mi liggje.»
- 23.
- Hjalle or bringa
- hjarta dei skar;
- blodugt på bord
- vart det bori til Gunnar.
- 24.
- GUNNAR kvad:
- «Her hev eg hjarta
- til Hjalle den blaute,
- ulikt hjarta
- til Hogne den frøkne.
- Det bivrar mykje
- på bordet her lagt,
- det bivra fulla meir
- i bringa på Hjalle.»
- 25.
- Høgt lo Hogne,
- då hjarta dei skar
- or kvike kjøtet,
- han kløktest ikkje.
- Blodugt på bord
- vart det bori til Gunnar.
- 26.
- GUNNAR kvad:
- «Her hev eg hjarta
- til Hogne den frøkne,
- ulikt hjarta
- til Hjalle den blaute.
- Det bivrar lite
- på bordet her lagt,
- det bivra nok mindre
- i bringa på Hogne.
- 27.
- Skattane sjå
- slepp du no vel.
- Når Hogne er hoggen,
- i heile verdi
- eg veit einast
- kvar arven er løynd.
- 28.
- Tvilar eg bar,
- når me tvo det visste;
- no er eg hugheil,
- når han er burte.
- Rennande Rin
- råde for gullet,
- nivlung-arven
- frå æser komen!
- I leikande byljur
- baugane lyse,
- heller enn handi
- til hunar dei pryde.»
- 29.
- ATLE kvad:
- «Køyre fram vogni,
- kjempa er bundi.»
- Og drotnen var dregen
- på daude-veg,
- gull-gøymaren,
- gjæve kulten.
- 30.
- Atle den rike
- reid på Glaum,
- millom skjoldringar skreid
- skyldingen deira.
- Då kvad det Gudrun
- Gjukes dotter,
- ho heldt att gråten
- og gjekk heilt inn i
ringen:
- 31.
- «Dei kjem yver deg Atle
- eidane no,
- dei mange meinsvorne
- mot mågane dine;
- du svor dei ved sol
- og ved Sig-tys berget,
- ved rennande dag-hest
- og ved ringen til Ull.»
- 32.
- Levande Gunnar
- vart lagd i garden,
- i kvar ei kråa der
- kraup det ormar
- i yrjande mengd.
- Men endå Gunnar
- harmfull harpa
- med hendene slo,
- strengjene skrall.
- So skal kjempur
- gullet sitt gøyme
- for globeitte sellar.
- 33.
- Frøsande folen
- flaug med Atle
- frå mordgarden heim
- heilt til borgi.
- Tunet dunde,
- der trampa hestar,
- der skramla kjempur,
- komne frå skogen.
- 34.
- Ut gjekk Gudrun
- Atle til møtes
- med gullstaup i hand
- og helsa kongen:
- «Heil kann hovding
- i halli eta
- ferske kjøtet
- av kalvar feite.»
- 35.
- Det skrall i skåler,
- dei skjenkte vin,
- til gaman glade
- gutar samlast;
- skjeggute sellar
- skreid inn kåte.
- 36.
- Skirleitte fruga
- sveiv med kanna
- og øl-kråser baud,
- ill i hugen.
- Men Atle bleikna,
- med beiskt ho tala:
- 37.
- «Dei bloduge hjarto
- åt sønom dine
- hev du eti
- med honning attåt.
- No fekk du maten
- som mette deg kann;
- no fær du nosse deg,
- nåbleike gut.
- 38.
- Du slepp kalle åt deg
- og på knei setja
- Erp og Eitil
- unge og fjåge.
- Du ser ikkje sidan
- frå sessom dine
- gull-gutane
- geirar skjefte.»
- 39.
- Det braka på benkjom,
- dei bura og ylte,
- kvendi dei kvein,
- og dei kvinkra borni.
- Gudrun einaste
- aldri der gret
- yver bjørnharde brødrar
- og borni so gode.
- 40.
- Svankvite Gudrun
- gullet strådde,
- og raude ringar
- ho rette karom
- — det gjordest vel rett
att —
- aldri ho ansa
- at ho øydde huset.
- 41.
- U-var Atle
- øren seg drakk,
- ottelaus var han
- og utan våpen.
- Han trudde at leiken
- linnare gjekk,
- som fyrr, då Gudrun
- fagnad han gav.
- 42.
- Blæja ho gav
- blod å drikke,
- og handi hel-fus
- hundane løyste.
- Heite brandar
- heiv ho mot dørom.
- So hemnde ho brødrar.
- 43.
- Ho til elden gav alle
- som inne der var,
- timbra ho fall,
- forn tyri rauk;
- budlunge-borgi
- brann der all,
- skjoldmøyar brann,
- sokk inn i elden.
- 44.
- Det er fullrødt um dette.
- Det fèr ikkje sidan
- ei brynje-brur slik
- og brødrar hemner.
- Ho heve tri
- tjodkongar
- sendt til Helheim,
- fyrr sjølv ho fylgde.
Gløggare vert det fortalt um dette i det grønlandske Atlemål.