Sigrdrífumál
Sigvrþr reiþ vp a Hindarfiall oc stefndi svþr til Fraclandz; a fiallino sa hann lios mikit, sva sem eldr brynni, oc liomaþi af til himins. Enn er hann com at, þa stoþ þar scialdborg oc vp or merki. Sigvrþr gecc i scialdborgina oc sa, at þar la maþr oc svaf meþ ollom hervapnom; hann toc fyrst hialminn af hofþi hanom, þa sa hann, at þat var kona. Brynian var fa/st, sem hon veri holdgróin; þa reist hann meþ Gram fra ha/fvþsmát bryniona igognom niþr oc sva vt igognom badar ermar. Þa toc hann brynio af henne, enn hon vacnadi oc settiz hon vp oc sa Sigvrþ oc melti:
1 5	«Hvat beit brynio? hvi brá ec svefni? hverr feldi af mer fa/lvar na/þir?» Hann svaraði: «Sigmvndar bvrr, sleit fyr scommo hrafns hrelvndir hiorr Sigvrþar.»
2 4	Hon qvaþ: «Lengi ec svaf, lengi ec sofnoþ var, long ero lyða le; Oþinn þvi veldr, er ec eigi mattac bregða blvnnsta/fom.»
Sigvrþr settiz niþr oc spvrþi hana nafns. Hon toc þa horn fvlt miaþar oc gaf hanom minnisveig:
3 4	«Heill dagr, heilir dags synir, heil nott oc nipt! oreiþom a/gom litiþ ocr þinig oc gefit sitiondom sigr!
4 4	Heilir esir, heilar asynior, heil sia in fiolnyta fold! mal oc manvit gefit ocr merom tveim oc lecnishendr, meþan lifom!»
Hon nefndiz Sigrdrifa oc var valkyria. Hon sagði, at tveir konvngar borðvz: het annarr Hialmgvnnarr, hann var þa gamall oc inn mesti hermaþr, oc hafði Oþinn hanom sigri heitiþ; enn
	annarr het Agnarr Avþo broþir, er vetr engi vildi þiggia.
Sigrdrifa feldi Hialmgvnnar i orrostonni; enn Oþinn stac hana svefnþorni i hefnd þess oc qvaþ hana aldri scyldo siþan sigr vega i orrosto oc qvaþ hana giptaz scyldo. «Enn ec sagðac hanom, at ec strengdac heit þar i mot at giptaz ongom þeim manne er hroþaz kynni.» Hann svarar oc biþr hana kenna ser speki, ef hon vissi tiþindi or ollom heimom. Sigrdrifa qvaþ:
5 5	«Biór fori ec þer, brynþings apaldr! magni blandinn oc megintíri; fvllr er hann lioþa oc licnstafa, godra galdra oc gamanrvna.
6 4	Sigrvnar scaltv kvnna, ef þv vilt sigr hafa, oc rista a hialti hiors, svmar a vetrimom, svmar a valba/stom, oc nefna tysvar Ty.
7 4	Ølrvnar scaltv kvnna, ef þv vill annars qven velit þic i trygd, ef þv trvir; a horni scal þer rista oc a handar baki oc merkia a nagli Na/þ.
8 4	Fvll scal signa oc við fari sia oc verpa la/ki i la/g; þa ec þat veit, at þer verþr aldri meinblandinn mioþr.
9 4	Biargrvnar scaltv kvnna, ef þv biarga vilt oc leysa kind fra konom: a lofa scal þer rista oc of liþo spenna oc biþia þa disir dvga.
10 4 7	Brimrvnar scaltv rista, ef þv vilt borgit hafa a svndi seglma/rom; a stafni scal þer rista oc a stiornarblaþi oc leggia eld i ár; era sva brattr breki ne sva blár vnnir, þo komztv heill af hafi.
11 4	Limrvnar scaltv kvnna, ef þv vilt locnir vera oc kvnna sár at sia; a berki scal þer rista oc a badmi viðar, þeim er lvta a/str limar.
12 4 7	Malrvnar scaltv kvnna, ef þv vilt, at mangi þer heiptom gialdi harm; þer vm vindr, þer vm vefr, þer vm setr allar saman a þvi þingi, er þioþir scolo i fvlla doma fara.
13 4 7	Hvgrvnar scaltv kvnna, ef þv vilt hveriom vera geðsvinnari gvma; þer of réð, þer of reist, þer vm hvgði Hroptr af þeim legi, er leciþ hafdi or ha/si Heiddra/pniss oc or horni Hoddrofnis.
14 4	A biargi stoþ meþ Brimis eggiar, hafdi ser a hofði hialm; þa melti Mims ha/fvþ froþlict iþ fyrsta orð oc sagdi sanna stafi.
15 5	A scildi qvaþ ristnar þeim er stendr fyr scinanda goði, a eyra Árvacrs oc á Alsvinnz hófi, a þvi hveli er snyz vndir reiþ Hrvngnis, a Sleipnis tonnom oc a sleþa fiotrom,
16 5	A biarnar hrammi oc a Braga tvngo, a vlfs klóm oc a arnar nefi, a bloþgom vengiom oc a brvar spordi, a la/snar lófa oc a licnar spori,
17 5	A gleri oc a gvlli oc a gvmna heillom, i víni oc virtri oc vilisessi, a Gvngnis oddi oc a Grana briosti, a nornar nagli oc a nefi vglo.
18 5	Allar váro af scafnar, þer er váro a ristnar, oc hverfðar viþ inn helga mioþ oc sendar a viþa vega; þer ’ro meþ asom, þer ’ro meþ alfom, svmar meþ visom va/nom, svmar hafa mennzkir menn.
19 5	Þat ero bocrvnar, þat ero biargrvnar oc allar a/lrvnar oc metar meginrvnar hveim er þer kná oviltar oc ospilltar ser at heillom hafa; niottv, ef þv namt, vnz rivfaz regin.
20 4	Nv scaltv kiosa, alls þer er costr vm boþinn, hvassa vapna hlynr! sa/gn eþa þa/gn hafdv þer sialfr i hvg; a/ll ero mein of metin.»
21 4	Sigvrþr qvaþ: «Munca ec floia, þott mic feigan vitir, emca ec meþ bleyþi borinn; ástráþ þin ek vil oll hafa sva lengi, sem ec lifi.»
22 4	Sigrdrifa qvaþ: «Þat reþ ec þer iþ fyrsta, at þv viþ frondr þina vammala/st verir; siþr þv hefnir, þott þeir sacar gori, þat qveþa da/þom dvga.
23 4	Þat reþ ec þer annat, at þv eiþ ne sverir nema þann er saþr se; grimmar limar ganga at trygðrofi, armr er vára vargr.
24 4	Þat reþ ec þer þriþia, at þv þingi a deilit viþ heimsca hali; þviat osviþr maþr letr opt qveþin verri orþ, enn viti.
25 4 7	Alt er vant, ef þv viþ þegir, þa þiccir þv meþ bleyþi borinn eþa sonno sagþr; hettr er heimis qviþr, nema ser goðan geti; annars dags lattv hans a/ndo farit, oc la/na sva lydom lygi.
26 4	Þat reþ ec þer it fiorþa, ef byr fordoþa vammafvll a vegi, ganga er betra, enn gista se, þott þic nott vm nemi.
27 4	Forniosnar a/go þvrfo fira synir, hvars scolo reiþir vega; opt ba/lvísar konor sitia bra/to ner, þer er deyfa sverþ oc sefa.
28 4	Þat reþ ec þer it fimta, þottv fagrar ser brvdir beckiom a, sifia silfr lataþv þinom svefni raþa, teygiattv þer at cossi konor.
29 4	Þat reþ ec þer it setta, þott meþ seggiom fari a/lþrmál til a/fvg, drvckna deila scalattv viþ dolgviþo; margan stelr viti vín.
30 4	Sennor oc a/l hefir seggiom verit morgom at móþtrega, svmom at bana, svmom at ba/lstofom; fiolþ er þat er fira tregr.
31 4	Þat reþ ec þer it sia/nda, ef þv sacar deilir viþ hvgfvlla hali, beriaz er betra enn brenna se inni a/þstofom.
32 4	Þat reþ ec þer it átta, at þv scalt viþ illo siá oc firraz flerþarstafi; mey þv teygiat ne mannz cono, ne eggia ofgamans.
33 4	Þat reþ ec þer it nivnda, at þv nám biargir, hvars þv a foldv finnr, hvarz ero sottda/þir eþa ero seda/þir eþa ero vápnda/þir verar.
34 4	La/g scal gora þeim er liþnir ero, hendr þvá oc ha/fvþ, kemba oc þerra, áþr í kisto fari, oc biþia selan sofa.
35 4	Þat reþ ec þer it tivnda, at þv trvir aldregi várom vargdropa, hverstv ert bróþvrbani eþa hafir þv feldan fa/þvr: vlfr er í vngom syni, þo se hann gvlli gladdr.
36 4	Sacar oc heiptir hyggiat svefngar vera ne harm in heldr; vitz oc vápna vant er iofri at fá þeim er scal fremstr meþ firom.
37 4	Þat reþ ec þer it ellipta, at þv viþ illo siáir hvern veg at vini; langt lif þicciomcac lofþvngs vita, ra/mm ero róg of risin.»
Anmærkning til Sigrdrífumál
Slutningen af Sigrdrífumál er tabt i R ved den store Lacune, som begynder efter Ordene meþ seggiom fari. Derimod meddeles Digtet fuldstændigt i flere Papirafskrifter; de ældste af disse ere, saavidt jeg véd, Cod. AM. 738 qto eller egentlig fol. form. oblong. (codex oblongus, O), skreven 1680; cod. AM. 166 b oct. fra anden Halvdel af det 17de Aarh. (Q).*)
Da man har al Grund til at paastaa, at alle Papirhskrr. umiddelbart eller middelbart have afskrevet alle andre i nærværende Udgave optagne mythisk-heroiske Kvad (med Undtagelse af Grógaldr, Fjölsvinnsm., Sólarljóð og Forspjallsljóð) efter Skindbøger, som vi endnu have, og da de nævnte Slutningsvers af Sigrdrífumál i det væsentlige stemme overens med Völsungasagas Paraphrase af det gamle Kvad, saa maa man fra først af være tilbøielig til at antage, at Papirhskrr. ikke have afskrevet disse Vers efter en gammel Codex, men at de i senere Tid ere digtede efter Völsungasaga af en lærd Islænding, som kjendte R i mutileret Tilstand. Munch (ældre Edda Udg. S. XI) nævner ogsaa denne Udfyldning som en af de mistænkeligste af de i Papirafskrr. forekommende Udfyldninger. Men ved denne Mening har jeg ikke kunnet holde fast. Indre Grunde synes mig at tale umiskjendelig for Versenes Ægthed.
Naar vi jævnføre Versene med Völs., saa finde vi, at de ikke ganske stemme overens med den. Til V. 32 findes intet tilsvarende i Völs.; der skjønnes ikke at være nogen Grund for den, som skulde udfylde Digtets Slutning efter Völs., til at indsætte dette Vers; men derimod var der god Grund for Forf. af Völs., som idethele sammendrager og forkorter, til i sin Paraphrase at forbigaa dette Vers, da V. 28 allerede har indeholdt noget lignende. Heller ikke til V. 36 findes noget tilsvarende i Völs., og heller ikke dette Vers kan da vel være vilkaarlig tildigtet i senere Tid.
Hertil kommer, at disse Slutningsvers i Sprogtone og Udtryksmaade helt igjennem have et ægte gammelt Præg og paa det nøiagtigste stemme overens med de øvrige Vers. Hvor stor er derimod ikke i Vegtamskviða Forskjellen mellem de blot i Papirafskrr. forefundne Vers og de, som staa i den gamle Skindbog? Flere Ord og Udtryk i Slutningsversene i Sigrdr. ere forvanskede i Afskrr., men ikke et eneste røber en modern Forfatter. Formen hvárz (= hvárt er) i 33, 4 vilde ikke let være brugt af en nyere islandsk Digter, som søgte at efterligne Olddigtenes Sprog, ti denne Form forekommer, saavidt jeg véd, ingensteds ellers i de os levnede Kvad, men kun i den gamle Cod. AM. 677. Ordet vargdropi synes at maatte stemple V. 35 som ægte gammelt, ti dette Ord er ellers kun brugt i Grágás og der i en mer indskrænket og vistnok mindre oprindelig Betydning. Med Hensyn til sin metriske Bygning er V. 35 ensartet med V. 14. 25 o. fl., men en Islænding i nyere Tid, som efter Völs. skulde udfylde Hullet i R, vilde neppe have benyttet denne metriske Frihed.
De i V. 34 fremtrædende Skikke og Anskuelser give os heller ingen Ret til at betegne dette Vers som uægte; det forsvares tilstrækkelig ved følgende Ord i Atlamál: Kna/rr mvn ec ca/pa oc kisto steinda, vexa vel bleio at veria þitt lici.
Rask og Munch slutte Sigrdr. med følgende prosaiske Stykke: Sigurðr mælti: «Engi finnst þér vitrari maðr, ok þess sver ek, at þik skal ek eiga, ok þú ert við mitt œði.» Hon svarar: «Þik vil ek helzt eiga, þótt ek kjósa um alla menn»; ok þetta bundu þau eiðum með sér. Disse Ord ere derimod tagne lige ud af Völs. (Fas. I, 172); de forekomme hverken i O eller Q; de passe ikke til den i Sigrdr. fremtrædende Sagnform og kunne derfor ikke føies til dette Digt. Den Kilde, hvorfra Papirhskrr. have optaget Slutningsversene i Sigrdr., kan jeg ikke paavise; det kan neppe have været et gammelt Haandskrift, som har indeholdt den hele Digtsamling. Nærmere Oplysning om de vigtigste Papirhskrr., som have Sigrdr. fuldstændigt, gives i Fortalen.