Visdommens og skaldskapens mjød

Æsene og vanene ville gjøre slutt på striden som hersket mellom dem. Som tegn på fredsslutningen spyttet begge parter i det samme karet. Etterpå utvekslet de gisler; Njord og Frøy skulle bo hos æsene, og vanene fikk Høne og Mime.

Av spyttet laget æsene en mann, Kvase, som var så klok at han kunne svare på alt han ble spurt om.

Kvase reiste vidt og bredt og delte kunnskapen sin med andre. En gang var han gjest hos to dverger som het Fjalar og Galar. De drepte Kvase og lot blodet hans renne ned i to kar og en kjele. Kjelen het Odrøre, karene Bodn og Son. Dvergene blandet honning i blodet. Det ble til en mjød som var slik at hver den som drakk av den ble skald eller vismann.

Til æsene sa Fjalar og Galar av Kvase var kvalt i sitt eget vett, det var jo ingen som kunne stille så kloke spørsmål at de fikk ut av ham alt det han visste.

Så ba dvergene til seg jotnen Gilling og konen hans, og de rodde ut på sjøen sammen med Gilling. Båten kantret, og Gilling, som ikke kunne svømme, druknet.

Men dvergene kom seg i land og fortalte Gillings kone om det som hadde skjedd. Konen gråt og bar seg, og Fjalar sa til henne at sorgen ville bli mindre hvis hun fikk se ut på sjøen, der mannen var druknet. Jo, det trodde hun nok.

Fjalar ba Galar om å klatre opp over døren om å klatre opp over døren og slippe en kvernstein i hodet på henne når hun gikk ut. Han var så lei av skrikingen og gråtingen hennes.

Da Suttung, Gillings sønn, fikk høre hva som hadde skjedd, dro han i vei og rodde foreldrenes banemenn ut på sjøen og satte dem på et skjær som bare stakk opp når det var fjære. Dvergene ba Suttung å spare livene deres - til gjengjeld skulle han få den dyrebare mjøden.

Dette gikk Suttung med på, og han tok Mjøden med seg hjem og gjemte den i fjellet Nitberg. Datteren hans, Gunnlod, ble satt til å vokte den.

Men æsene ville ha mjøden, og snart dro Odin hjemmefra. Han kom til et sted der ni treller slo høy. Odin tilbød seg å bryne ljåene deres, og trellene takket ja.

Ljåene ble så skarpe at de ba om å få kjøpt brynet. Det gikk Odin med på. Men den som skulle kjøpe, måtte gi en skikkelig pris, sa han. Trellene forsikret at det ville de.

Da kastet han brynet opp i luften. Og siden alle ville ha tak i brynet, gikk det ikke bedre enn at de skar halsen over på hverandre med ljåene sine.

Odin fikk ly for natten hos jotnen Bauge, Suttungs bror. Bauge klaget sin nød for Odin - alle trellene hans hadde drept hverandre. Odin sa ikke hvem han var, men kalte seg Bolverk og tilbød seg å gjøre ni manns arbeid.

Som lønn ville han ha en drikk av Suttungsmjød.

Bauge lovet å gjøre sitt beste, men det var ikke han som rådde over mjøden, det var det bare Suttung som gjorde.

Da sommeren var omme, ba Odin om lønn for arbeidet. Men Suttung ville ikke gi fra seg en eneste dråpe.

Da fikk Odin Bauge med på å ta mjøden med list. Bauge fant frem et bor og begynte å bore et hull i Nitberg der Suttung gjemte drikken.

Etter en stund sa Bauge at han var kommet igjennom, men da Odin blåste inn i hullet, fikk han støv i ansiktet. Han forsto at jotnen hadde tenkt å narre ham. Så måtte Bauge bore på ny, og denne gangen føk alt støvet innover da Odin blåste.

Da skapte Odin seg om til en orm, og krøp inn gjennom hullet. Bauge stakk etter ham med boret, men traff ikke.

I berget fant Odin Gunnlod, og han sov hos henne i tre netter.

Til gjengjeld lot Gunnlod ham få tre slurker av mjøden. Første gang tømte han Odrøre, andre gang karet Bodn og tredje gang karet Son. Så skapte han seg om til en ørn og fløy av gårde.

Men Suttung oppdaget ham og satte etter, i ørneham han også.

Da æsene så Odin nærme seg, skyndte de seg å sette frem et kar som han spyttet mjøden i. Siden Suttung var helt innpå ham, lot han noe av mjøden gå ut bakveien også. Den tok ikke æsene vare på, men hvem som ville kunne forsyne seg av den. Denne mjøden kalles skittskaldenes del.

Men Suttungsmjøden ga Odin til æsene og til dem som kan dikte.


Kilde: Skaldskaparmål (s. 92-96), Håvamål (104-110).

Litteratur: Munch, P. A. Norrøne gude- og heltesagn. Universitetsforlaget, Oslo. 1967, s. 131-134.

Tilbake til hovedsiden