Tors kamp med Rungne
En gang Tor hadde dratt for å drepe troll, red Odin på Sleipner til Jotunheimene. Der kom han til en jotun som het Rungne.
Jotnen lurte på hva det var for en mann som hadde gullhjelm og red gjennom luft og hav. Svært fin hest hadde han også.
Odin sa at han ville våge hodet sitt på at det ikke fantes maken til hest i Jotunheimene.
Rungne mente at hesten hans, Gullfakse, var enda bedre. Jotnen ville kappri og steg opp på hesten og red etter Odin for å vise at Gullfakse var raskere enn Sleipner.
Men Odin lå langt foran jotnen. Da Rungne skjønte at Odin red ifra ham, ble han rasende. Han ble så sint at han glemte hvor han red, og før han visste ordet av det var han kommet innenfor grunden til Åsgard.
Da han kom inn i hallen, bød æsene ham inn for å drikke med seg. Skålene Tor pleide å drikke av ble båret frem, og Rungne tømte dem etter tur.
Han ble snart full, og det skortet ikke på store ord. Rungne skrøt og sa at han skulle løfte opp hele Valhall og flytte den til Jotunheimene. Han skulle senke hele Åsgard og drepe alle æsene bortsett fra Frøya og Siv, som han ville ta med seg.
Det var bare Frøya som våget å skjenke øl til ham, og han skrøt av at han skulle drikke alt ølet æsene hadde.
Snart ble æsene leie av skrytet hans, og så nevnte de Tor. I det samme kom Tor inn i hallen med løftet hammer. Han var rasende og spurte hvem som var skyld i dette. Hvorfor satt æsene og drakk med en jotun, hvem hadde gitt Rungne lov til å være i Valhall? Hvorfor skjenket Frøya ham som om han var en av dem?
Rungne så olmt på Tor og svarte at Odin selv hadde bedt ham inn til drikkelag og at han hadde lovet at han skulle være trygg.
Tor svarte at Rungne skulle komme til å angre på at han hadde tatt imot den innbydelsen.
Rungne sa at det var lite ærefullt for Tor å drepe ham, siden han var våpenløs. Noe annet ville det være om Tor våget å slåss med ham.
Han hadde vært så tankeløs å legge skjold og brynje hjemme, sa han. Hadde han hatt dem med, kunne de slåss sammen der og da. Men drepte Tor ham mend han var våpenløs, ville det være en nidingsdåd.
Tor svarte at han slett ikke ville takke nei til tvekamp. Ingen hadde utfordret ham til holmgang før. De skulle møtes ved Grjotunagard.
Rungne red tilbake til Jotunheimene så fort han kunne. Jotnene skrøt av ferden hans og av at han skulle kjempe med Tor, men de var redde for at Rungne skulle tape kampen. Han var den sterkeste av dem, og de ventet seg ikke noe godt fra Tor hvis han vant over Rungne. Derfor laget de en diger mann av leire. Han var ni mil høy og tre mil bred mellom armene og fikk navnet Mokkurkalve. Stort nok hjerte til kjempen kunne jotnene ikke finne, Til slutt tok de hjertet fra en merr, men det holdt seg ikke rolig da kjempen så Tor.
Rungne hadde både stenhjerte og stenhode. Også skjoldet var en stor sten. Han holdt det foran seg der han stod og ventet.
Våpenet hans var en brynesten som han hadde liggende på skulderen. Han så farlig ut.
Leirjotnen Mokkurkalve stod ved siden av ham.
Tor kom som avtalt, og han hadde Tjalve med seg. Tjalve sprang frem til Rungne og ropte at han var uforsiktig som holdt skjoldet sitt fremfor seg. Tor hadde sett ham og gikk gjennom bakken for å ta ham nedenfra.
Da ble Rungne redd og la skjoldet under føttene sine. Brynestenen holdt han foran seg med begge hender.
Så kom Tor settende i vilt åsasinne. Lyset blinket og tordenen braket.
Han hadde stor fart, svingte hammeren over hodet og kastet den mot Rungne.
Samtidig kastet Rungne brynestenen sin mot Tor, og i luften traff den hammeren og ble delt i to. Den ene delen falt til bakken, mens den andre traff Tor i pannen så han stupte overende.
Mjollne traff Rungne i skallen så den sprakk i småbiter. Jotnen falt fremover så foten hans ble liggende over halsen på Tor.
Imens gikk Tjalve løs på Mokkurkalve, og det tok ikke lang tid før leirkjempen falt. Da gikk Tjalve bort til Tor for å få ham løs fra jotunfoten, men han klarte ikke å rikke den.
Da æsene fikk høre at Tor var falt, prøvde de å flytte foten, men det var fåfengt.
Men så kom Magne, sønnen Tor hadde med jotunkvinnen Jarnsaksa. Han var ikke mer enn tre dager gammel, men han flyttet foten bort fra Tor uten vanskeligheter. Magne sa at hvis han hadde kommet før, skulle han ha slått Rungne ihjel med bare nevene.
Tor reiste seg og hilste Magne velkommen. Han skrøt av sønnen og gav ham Rungnes hest som takk.
Det likte ikke Odin. Han ville hatt Gullfakse selv, og sa at Tor heller skulle ha tenkt på faren sin enn på den sønnen han hadde med en jotunkvinne.
Så reiste Tor hjem til Trudvang.
Brynestykket satt fremdeles fast i skallen hans, og volven Groa sang galdre over Tor for å få biten til å løsne. Da Tor kjente at biten beveget seg, skjønte han at hun nok kunne så stykket helt løs. Derfor ville han glede henne og fortalte at han engang hadde båret mannen hennes, Aurvandil, på ryggen. Han hadde vasset nordfra, over Elivågene, og på ferden hadde Aurvandil forfrosset en av tærne sine. Den hadde Tor brutt av og kastet opp på himmelen der den hadde blitt en stjerne som het Aurvandils tå. Tor kunne også fortelle at det ikke var lenge før Aurvandil kom hjem.
Da Groa hørte dette, ble hun så glad at hun glemte alle galdrene. Brynestykket ble sittende der det satt.
Derfor heter det at man ikke skal kaste en
brynesten tvers over gulvet, for da rører brynet i Tors panne på
seg.
Kilde: Skaldskaparmål (s. 115-121), Haustlöng
Litteratur: Munch, P. A. Norrøne gude- og heltesagn.
Universitetsforlaget, Oslo. 1967, s. 110-113.