Ty
Ty er en krigs- og rettferdighetsgud. De
skriftlige kildene sier nesten ingenting om Ty. I følge Den Yngre Edda
er Ty sønn av Odin,
mens han i Hymekvadet
er sønn av jotnen Hyme. Snorres karakteristikk av ham i Den
Yngre Edda er kortfattet og overfladisk.
"Han er den djerveste og modigste, og han har stor innflytelse på seieren i kamp. For tapre menn er han god å påkalle. Det er en talemåte at den som utmerker seg mer enn de andre, og ikke er redd, er tapper som Ty. Han er også vis, og derfor pleier man å kalle meget kloke mennesker kloke som Ty."
Ty påkalles i strid og han skjenker mot og tapperhet. Derfor er Ty den egentlige krigsguden. Det er hans lyst å vekke strid og han gjør aldri noe for freden. Høvdinger og fyster kalles etter ham Tys frender, og ikke få steder i Norden (nesten alle i Danmark) er oppkalt etter ham.
Snorre nevner at Ty er enhåndet, og henviser til en myte et annet sted i Den Yngre Edda som forteller om hvordan han ble lemlestet. Snorre oppfatter denne myten som et eksempel på Tys store mot. Det er også den eneste kjente myte hvor Ty har betydning for handlingsforløpet.
Det ser heller ikke ut til at man har visst så
mye annet å fortelle om Ty på den tiden det nordiske
gudesystemet tok den formen vi best kjenner, annet enn hans
manglende evne til å stifte fred og hans enhåndethet.
Kilder: Hymekvadet (4-9), Loketretta (37-40), Sigrdrivamål (12), Gylvaginning, Skaldskaparmål.
Litteratur:
Lind, Idar. Norrøn mytologi
frå a til å. Det Norske Samlaget, Oslo. 2005, s. 206.
Munch, P. A. Norrøne gude-
og heltesagn. Universitetsforlaget, Oslo. 1967, s.
46-47.
Steinsland, Gro. Norrøn
Religion. Myter, riter, samfunn. Pax Forlag, Oslo.
2005, s. 243-244.