Begravelse
Demografien i vikingtiden var preget av høye
fødsels- og dødsrater; en langt større del av befolkningen har
vært under 18 år, og gjennomsnittlig levealder var mye lavere
enn i dag. Sykdom, drap eller plutselig død i barselseng var
blant årsakene som kunne rive bort familiemedlemmer raskt, og
døden må ha vært en mer naturlig del av dagliglivet, selv om
en sannsynligvis ikke så på døden som mindre uhyggelig.
Skjebnetroen i den norrøne mytologien, som gikk ut på at den
enkeltes skjebne var fastsatt allerede ved fødselen, kan ha
bidratt til å gi en viss mening til tilsynelatende meningsløse
dødsfall.
Selv om en hadde mange ulike forestillinger om
et liv etter døden, var det åpenbart at en trodde på et slikt
liv. En hadde Hels rike
(dersom en døde i sotteseng), en kunne havne hos Ran og Ægir
(dersom en druknet på havet), på Helgafjell (som en finner fra
islandske kilder) Valhall
og Folkvang - Frøyas hjem
(begge for døde krigere). Den døde ble behandlet med respekt;
en lukket øyne og munn, vasket, kledde og begravde
liket.
De døde ble som regel gravlagt i nærheten av
gården, enten separat eller som en del av et gravfelt, og
symboliserte de tette båndene mellom levende og døde
familiemedlemmer. Det fantes ingen standard når det gjaldt
begravelse. En praktiserte både brenning og jordfesting, og
gravene kunne både være et hull i bakken eller en haug. Var
graven en haug hadde den gjerne en bauta på toppen. Graven
kunne være rund, båtformet, trekantet og oval.
De døde fikk som regel med gravgods i graven,
også når liket skulle brennes. Det var vanlig at den døde fikk
med seg gjenstander som hadde en symbolsk betydning for ham
eller henne. Det er derfor ikke uvanlig at en finner våpen,
rideutstyr eller verktøy i mannsgraver. Sverd var ofte bendet
og ødelagt ettersom de var svært ettertraktet blant
gravrøvere. (I sagaen om
Grettir åpnet Grettir en gravhaug på Haramsøy på
Sunnmøre hvor han hentet ut et kortsverd.) Kvinner hadde som
regel med smykker og gjenstander som hadde med kvinnearbeid å
gjøre. Mengden og verdien av gravgodset var en gjenspeiling av
familiens økonomi, og det gav ære og status for slekta å gi
rikelig med gravgods. Det var heller ikke slik at mannsgraver
nødvendigvis var rikere og mer overdådig utstyrt enn
kvinnegraver. Den rikest utstyrte graven i Norge var
Oseberghaugen, som var en kvinnegrav.
Den syvende dag etter dødsfallet holdt man
gravøl. Her ble det spist og en drakk av minnebegre for den
avdøde. Arvespørsmål ble avgjort under gravølet. Dersom
husbonden var død skulle arvingen ta plass i høysetet denne
dagen.
De levende holdt kontakten med de døde ved å
legge ut mat og helle drikke, helst øl, på gravhaugen. En
trodde at de døde ville verne gården og de levende dersom en
stelte godt med dem. Offer til forfedre på slik måte har vært
vanlig langt inn i kristen tid.
Litteratur:
Steinsland, Gro. Norrøn
Religion. Myter, riter, samfunn. Pax Forlag, Oslo.
2005, s. 337ff.