Jotnene

Jotnenes merkelige verden ligger langt fra de stedene gudene og menneskene pleier å ferdes. Noen bor i fjell og ødemarker, i urskoger og i havet, og andre bor på store og flotte gårder i fruktbare og dyrkede områder.

Jotnenes ætt må være eldgammel siden den har forgrenset seg slik og arter seg så forskjellig.

Rimtussene er av jotneætt, og står i nær forbindelse med kulde. Dette viser også navnene til noen av dem: Hrímnir, Hrímgrímnir, Jokull: Istapp, Drifa: Snefokk.

Jotnen i havet heter Ægir, men han kalles også Hlér og Gymir. Bølgene er hans døtre, og hans hustru Ran, fisker druknede skjømenn i garnet sitt.

I et flammende land, Muspellheim, enten i jordens indre eller langt mot sør, oppholder ildjotnen Surt seg. Han tilhører Muspellfolket, eller Muspellsønnene.

Skillet mellom æser og jotner er ikke så skarpt som en kanskje kunne vente. Ved siden av de mange mytene om kamper og jotnedrap lever andre forestillinger videre. Disse oppfatter nærmest jotnene som en eldgammel og fjern gudeslekt. Nære forbindelser med æsene kan være med på å understøtte dette: Det fortelles om elskovsforhold mellom Frøy og Gerd og mellom Odin og Gunlød, to jotundøtre. Tjatses datter Skade ble gjennom ekteskapet med Njord tatt opp blant åsynjene.

Denne samhørigheten understrekes ytterligere av at jotner oppfattes som æsenes stamfedre. Bestla, Odins mor, var datter av jotnen Bøltorn. I en myte antydes det også at Ty var sønn av en jotun.

Forholdet mellom jotner og æser er ikke utelukkende kamp og krig. Mimer var den viseste av alle, og ble i så stor grad betraktet som en av gudene at de sendte ham som gissel til vanene. Ægir hadde gilde sammen med gudene, og jotunsønnen Loke er Odins fosterbror. Også volven, hvis spådommer og syner omfatter alle levende veseners skjebne, nevnes som jotundatter.

Jotnene var de første. Æsene skapte hele verden, men av den drepte urjotnen Yme. Han kalles også Fornjótr og Aurgelmir. Det finnes også en gruppe vesener av jotunslekt som er både farlige og fiendtlige: Fenrisulven, Midgardsormen og dødsrikets herskerinne Hel. Dragen Nidhogg, som suger blodet fra likene i Hels rike, og Hræsvelg (liksvelgeren), som med sine vingeslag skaper vinden, kan vel også nærmest sies å tilhøre denne gruppen.

De få eksemplene over, viser hvor mangfoldige og forskjellige jotnene var. Kanskje har menneskene i alminnelighet tenkt på jotnene som grove og uintelligente troll. Men en må også huske at deres døtre samtidig kan være så skjønne at gudene har funnet dem tiltrekkende. Det oppstod også en tanke om at vesener som har vært til fra de eldste tider også må være spesielt kloke og kunnskapsrike. Derfor er Mimer gudenes likemann eller overmann i visdom. Og selv Odin kan ha problemer med å finne et spørsmål som jotnen Vaftrudner ikke kan besvare.

Det komplekse bildet vi ser av jotnene kan skyldes skiftende forestillinger om jotnenes natur.

Gjennom hele den bevarte nordiske mytologi finner en kamp mellom guder og jotner som et sentralt tema; mellom skaperkraft og destruktivitet, orden mot kaos.

Gudene seirer ofte på et hengende hår, og det gjør de så lenge verdens orden står. For at verdens orden skal bestå må skaperkraft og orden være sterkere enn destruktivitet og kaos. I norrøn mytologi er det som regel en fin balansegang mellom disse to, og dette symboliserer kanskje naturens likevekt. Denne blir først forskjøvet under Ragnarok.


Litteratur:
Lind, Idar. Norrøn mytologi frå a til å. Det Norske Samlaget, Oslo. 2005, s. 120-121.
Munch, P. A. Norrøne gude- og heltesagn. Universitetsforlaget, Oslo. 1967, s. 23ff.
Steinsland, Gro. Norrøn Religion. Myter, riter, samfunn. Pax Forlag, Oslo. 2005, s. 251ff

Tilbake til hovedsiden