Hel
Navnet Hel betyr "den skjulende", og er hos nordboerne ikke bare navnet på dødsrikets gudinne, men også på dødsriket selv. Det er mulig at Hel kan spores lengre tilbake enn Valhall selv. Dødsriket blir betraktet som et trøstesløst oppholdssted for alle døde, akkurat som dødsrikene som også kjennes i andre indoeuropeiske forestillinger. Dette var ikke noe egentlig helvete, hvor en ble straffet for gjerninger begått mens personen var i live.
Hel er velkjent også utenfor Snorres Edda; Hels topografi og beskrivelse ellers har tydeligvis inspirert til gjenfortelling. I eddakvadet om Grimner, dvs Odin, hos kong Geirrød beskrives de store elvene som renner gjennom verden og faller til Hel. Voluspå nevner den verste av dem; den renner fra øst gjennom isdalene, og strømmen går med sverd og kniver. Elven heter Slid, og er den samme dødselven som Saxo Grammaticus lærte å kjenne i sagnet om kong Hadding.
Som mange andre dødsriker er Hel en trist avspeiling av det levende liv, men det finnes også død i dødens rike: Volven i Hel, som Odin snakker med i kvadet om Balders drømmer, er død og begravd ved porten, men liket lider under fukten og kulden.
Jotnen Vaftrudner forteller om et annet Hel,
Niflhel; det er mørkt, tåkete og dypt under det første. Dit
kommer alle som dør i Hel.
Kilder: Voluspå (43), Vaftrudnesmål (43), Grimnesmål (28), Skirnesmål (27), Allvismål, Balders draumar, Reginsmål (1), Brynhild på helferd (8), Atlemål (43, 56, 97), Grogalder (8), Fjolsvinnsmål (25), Gylvaginning.
Litteratur:
Lind, Idar. Norrøn mytologi
frå a til å. Det Norske Samlaget, Oslo. 2005, s. 96.