Vanene
Njord, Frøy og Frøya
På en av de første sidene i Heimskringla forteller Snorre den merkelige fortellingen om æsenes krig og fredsslutning med vanene:
"Odin dro i krig mot vanene, men de sto seg godt og forsvarte sitt land. Begge herjet de andres land og gjorde skade, men da de ble leie av det, holdt de et forliksmøte, sluttet fred og gav hverandre gisler. Vanene utleverte sine beste menn; Njord den Rike og han sønn Frøy, og mot ham satte æsene guden Høne; og de forsikret om at han var særdeles velegnet til å være høvding. han var en stor og svært vakker mann. Sammen med ham sendte æsene en annen som het Mimer, den klokeste av alle, og mot ham satte vanene den som var visest i deres flokk, Kvase.
Da Høne kom til Vanaheim, ble han straks gjort til høvding, men det var Mimer som gav ham alle gode råd. Og hvis Høne stod på et ting eller et stevne uten at Mimer var til stede, og det ble forelagt ham en vanskelig sak, svarte han alltid det samme: "Det må andre avgjøre." Derfor fikk vanene mistanke om at æsene hadde bedratt dem i utvekslingen av gislene. Da grep de Mimer, halshugde ham og sendte hodet til æsene. Odin tok hodet og salvet det med en slags urter, slik at det ikke kunne råtne. Han kvad galdre over det og fylte det med trolldom, slik at hodet talte med ham og fortalte ham mange skjulte ting.
Odin gjorde Njord og Frøy til offerprester, og de var guder sammen med æsene. Njords datter var Frøya, som var offerprestinne. Det var hun som først lærte æsene seidekunster, som var alminnelige hos vanene.
Den gang Njord fortsatt bodde blant vanene, hadde han vært gift med sin søster - slikt var vanlig der, og deres barn var Frøy og Frøya. Men hos æsene var det ikke tillatt å ekte noen som stod så nært i slektskap."
Vanenes opprinnelse
Selv om de gamle mytene om de to gudeslektenes krig og fredsslutning ikke har blitt bevart, vil vanene stå som en særgruppe i det nordiske gudesystem. Njord, Frøy og Frøya er innbyrdes sammenknyttet med eiendommelige felles egenskaper som skiller dem tydelig fra de andre gudene.
Det er fremsatt forskjellige teorier om vanenes opprinnelse og
om deres
opptakelse i den nordiske gudeverden. Men problemet kan neppe sies
å være løst.
Noen har forestilt seg at mytene avspeiler minner om to religioners
voldsomme
sammenstøt og fredelige sammensmeltning, og har i
første rekke tenkt seg
vanedyrkelsen som en opprinnelig jordbruksreligion som i sin tur ble
overskyllet av og inkorporert i innvandrende stammers krigersk betonte
æsedyrkelse. En annen teori går ut på at
de to religionene har eksistert side
om side i et sosialt todelt samfunn, hvor overklassen hengav seg til
dyrkelsen
av æsenes ætt med de mange krigsguder, mens den
fredeligere bondestand holdt
seg til vanene, som tydelig nok er fruktbarhetsguder. Men det er
også mulig at
de bevarte mytene avspeiler så gamle konflikter og
sammensmeltninger av
fellesgermansk eller indoeuropeisk art at deres tolkning trenger helt
andre
forutsetninger og utgangspunkter.
Kilder: Voluspå (21-26), Skirnesmål (17, 37), Gylvaginning, Ynglingesagaen (1, 4)
Litteratur:
Lind, Idar. Norrøn mytologi frå a
til å. Det Norske Samlaget, Oslo. 2005, s. 214-215.
Munch, P. A. Norrøne gude- og
heltesagn. Universitetsforlaget, Oslo. 1967, s. 28ff.
Steinsland, Gro. Norrøn Religion.
Myter, riter, samfunn. Pax Forlag, Oslo. 2005, s. 135.