Vanene
Njord, Frøy og Frøya
På en av de første sidene i Heimskringla forteller Snorre den merkelige fortellingen om æsenes krig og fredsslutning med vanene:
"Odin dro i krig mot vanene, men de sto seg godt og forsvarte sitt land. Begge herjet de andres land og gjorde skade, men da de ble leie av det, holdt de et forliksmøte, sluttet fred og gav hverandre gisler. Vanene utleverte sine beste menn; Njord den Rike og hans sønn Frøy, og mot ham satte æsene guden Høne; og de forsikret om at han var særdeles velegnet til å være høvding. han var en stor og svært vakker mann. Sammen med ham sendte æsene en annen som het Mime, den klokeste av alle, og mot ham satte vanene den som var visest i deres flokk, Kvase.
Da Høne kom til Vanaheim ble han straks gjort til høvding, men det var Mime som gav ham alle gode råd. Og hvis Høne stod på et ting eller et stevne uten at Mime var til stede, og det ble forelagt ham en vanskelig sak, svarte han alltid det samme: "Det må andre avgjøre." Derfor fikk vanene mistanke om at æsene hadde bedratt dem i utvekslingen av gislene. Da grep de Mime, halshugde ham og sendte hodet til æsene. Odin tok hodet og salvet det med spesielle urter slik at det ikke kunne råtne. Han kvad galdre over det og fylte det med trolldom, slik at hodet talte med ham og fortalte ham mange skjulte ting.
Odin gjorde Njord og Frøy til offerprester, og de var guder sammen med æsene. Njords datter var Frøya, som var offerprestinne. Det var hun som først lærte æsene seidekunster, som var alminnelige hos vanene.
Den gang Njord fortsatt bodde blant vanene, hadde han vært gift med sin søster - slikt var vanlig der, og deres barn var Frøy og Frøya. Men hos æsene var det ikke tillatt å ekte noen som stod så nært i slektskap."
Vanenes opprinnelse
Selv om de gamle mytene om de to gudeslektenes krig og fredsslutning ikke har blitt bevart, vil vanene stå som en særgruppe i den nordiske gudeverdenen. Njord, Frøy og Frøya er innbyrdes sammenknyttet med spesielle felles egenskaper som skiller dem tydelig fra de andre gudene.
Det er fremsatt forskjellige teorier om vanenes
opprinnelse og om deres opptakelse i den nordiske gudeverden.
Men problemet kan neppe sies å være løst. Noen har forestilt
seg at mytene avspeiler minner om to religioners voldsomme
sammenstøt og fredelige sammensmeltning, og har i første rekke
tenkt seg vanedyrkelsen som en opprinnelig jordbruksreligion
som i sin tur ble overskyllet av og inkorporert i innvandrende
stammers krigersk betonte æsedyrkelse. En annen teori går ut
på at de to religionene har eksistert side om side i et
sosialt todelt samfunn, hvor overklassen hengav seg til
dyrkelsen av æsenes ætt med de mange krigsguder, mens den
fredeligere bondestanden holdt seg til vanene, som tydelig nok
er fruktbarhetsguder. Men det er også mulig at de bevarte
mytene avspeiler så gamle konflikter og sammensmeltninger av
fellesgermansk eller indoeuropeisk art at tolkningen trenger
helt andre forutsetninger.
Kilder: Voluspå (21-26), Skirnesmål (17, 37), Gylvaginning, Ynglingesagaen (1, 4).
Litteratur:
Lind, Idar. Norrøn mytologi
frå a til å. Det Norske Samlaget, Oslo. 2005, s.
214-215.
Munch, P. A. Norrøne gude-
og heltesagn. Universitetsforlaget, Oslo. 1967, s.
28ff.
Steinsland, Gro. Norrøn
Religion. Myter, riter, samfunn. Pax Forlag, Oslo.
2005, s. 135.