De andre gudene

Mange av gudene er så lite omtalt i kildene at vi nesten bare vet hva de heter, mens andre guder i den norrøne religionen har større og langt mer selvstendig betydning. Gruppen av mindre viktige guder er like heterogen som gruppen av de viktigere guddommene. Ettersom den norrøne religionen var en panteistisk religion, hvor det var opp til den enkelte å tilbe de gudommene de ønsket, kan en samtidig tenke seg at guddommers popularitet har endret seg over tid og at noen guddommer har blitt viktigere og andre mer ubetydelige. Andre guddommer har neppe hatt noen annen betydning enn å nærmest spille nødvendige statistroller i mytene, og noen er kanskje til og med oppdiktet av mytefortellerne.

Den følgende listen over guder og guddommer er de vi vet minst om, og som dermed er vanskeligst å si noe om betydningen til uten å hengi seg til spekulasjon.

Kretsen rundt Odin

Od

En gruppe av smågudene er samlet i kretsen rundt Odin. Her finner vi blant andre Od, Frøyas husbond. I mytene vet vi ikke stort annet om han enn at han er bortreist, men en kan likevel ane trekk som kan gjenkjennes hos æsenes høvding. Det er først og fremst navnet hans som gjør at vi ser flere likheter mellom gudinnene Frøya og Frigg.

Vile og Ve

Odins brødre Vile og Ve, "de hellige", er gamle guder. Den gang Odin fortsatt het Wodan på urnordisk, hadde de tre brødrenavnene et treleddet bokstavrim. En skapelsesmyte i Den yngre Edda (Gylvaginning, kap. 9) forteller at det var Vile og Ve som sammen med Odin, i en slags treenighet, som skapte de to første menneskene, Ask og Embla, av to tømmerstokker. Odin ga dem ånden, Vile ga dem sjel eller forstand, og Ve gav dem varme og farge. Menneskeslekten nedstammer fra Ask og Embla.

Odin, Vile og Ve skapte også stjernene av gnister fra Muspellsheim. Solen og månen ble satt i vogner og trukket av hver sine to hester, Skinfakse og Rimfakse (Vavtrudnesmål 12-14). Mundilfares to barn, Sol og Måne, ble satt til å kjøre vognene.

Vile og Ve er også kjent gjennom skandalehistorien med Frigg som Loke viser til i Ægirs gjestebud, og som Snorre forteller om i Ynglingesagaen i Heimskringla: "Odin hadde to brødre, den ene het Ve og den andre Vile. Disse brødrene styrte landet når Odin var borte. En gang da Odin hadde dratt langt bort og hadde vært lenge borte, trodde ikke æsene at kan kom til å vende hjem igjen. Hans brødre delte så arven etter ham, og Frigg de ektet Frigg i forening. Men kort etter vendte Odin hjem, og da tok han sin hustru til seg igjen." At noe slikt var uakseptabelt etter datidens moralske standard understøttes nettopp av at Loke hånet Frigg for det som hadde skjedd. 

Høne og Lodur

En annen og delvis motstridende skapelsesberetning nevner to andre guder, Høne og Lodur. Høne blir nevnt i Den yngre Edda som omhandler hovedgudene, og i Reginsmål og Haustlǫng er han Odins ledsager. I følge Voluspå (strofe 17-18) i Den eldre Edda var det Høne og Lodur som sammen med Odin skapte det første menneskepar. De tre sterke og gode æser fant Ask og Embla livløse, uten åndedrett og tanke, uten blod og mål, uten livsfarge og uten skjebne. Odin ga dem ånde, Høne ga dem forstand og tanke, Lodur gav dem blod og livets farge.

Høne hører vi mer om, og Snorre beskriver ham i Ynglingesagaen som en stor og fager mann som er vel skikket til å være høvding. Etter æsenes krig med vanene blir Høne og den vise Mime gitt som gisler til Vanene for å opprettholde freden, og Høne blir straks tatt til høvding i Vanaheim. Høne styrer bra så lenge den vise Mime er der, men Høne klarer ikke å avgjøre vanskelige saker uten Mimes hjelp. Vanene blir så sinte på grunn av dette at de dreper Mime og sender hodet hans til æsene, hvor Odin ved magisk kraft får liv i hodet igjen. 

I myten om jotnen Tjatse er han en av de tre gudene under treet med ørnen; hos Snorre er han bare Odins ledsager. I kvadet Haustlǫng av skalden Tjodolf er han den av æsene som ørnen taler til, men uten å få svar. En tilsvarende passiv rolle spiller han i prosainnledningen til heltekvadet i Den eldre Edda om Sigurd Fåvnesbane. I Reginsmál i Edda er Høne på vandring med Odin og Loke, men han verken snakker eller handler (Munch 1967:51).

I Den yngre Edda kalles Høne for den hurtige eller den langfotede ås.

Vidar og Våle  

Vidar er sønn av Odin og jotunkvinnen Grid, men noe av det første vi leser om ham i Snorres Edda er temmelig forbausende: "Vidar heter én, den tause ås. Han har en tykk sko. Han er sterk - den sterkeste nest etter Tor, og av ham har gudene stor støtte når de er i vanskeligheter." Vidar hevner Odin i Ragnarok og sprenger gapet til Fenrisulven med den tykke skoen sin (Gylvaginning, kap 29, 51; Grimnesmål 17). Se også Munch 1967:50.

Før Ragnarok ferdes Vidar sammen med sin far og de andre gudene, og ved Ægirs gilde viker han lydig plassen for Loke. I menneskenes verden har han hatt sine dyrkere. Ved Vang lå en helligdom for ham som het Vidarshof. 

En tydelig parallell til Vidar finner vi i hans halvbror Våle, Balders hevner. Våle er Odins sønn med Rind. Han verken vasker eller klipper seg før han har hevnet Balder på Hod. Våle har sin egen bolig i Vålaskjalv i Åsgard, og er en dyktig kriger og bueskytter. Om dyrkelse av Våle vitner stedsnavnet Valaskioll i Norge (nåværende Tune prestegård i Østfold).

Mime og Fjørgynn

Den gåtefulle Mime står utenfor gudenes slekt. Den vise jotnen er så uklart omtalt i mytene at en i realiteten nesten ikke vet noe om ham, men han er nevnt i Voluspå (28), Sigerdrivamål (14), Gylvaginning og Ynglingesagaen (4, 7). Odin kalles gjerne Mimes venn av skaldene: Det er i hans brønn at Odins ene øye ligger i pant for mottatt visdom. Mime er så sterkt knyttet til æsene at han ble sendt som gissel til vanene, hvor han med sin kloke tale er den tause Hønes rake motsetning. Se også Lind (2005:139).

I "Voluspå" sies det at Ragnarok truer når Odin rådslår med Mimes hode.

I kretsen rundt Odin nevnes også den helt ukjente Fjørgynn, Friggs far. Se Voluspå (56), Hårbardsljod (56), Loketretta (26), Gylvaginning og Skaldskaparmål.

Balder-mytene: Hermod og Nanna

I Balder-mytene samler det seg (hvis en ser bort fra hans hevner Våle) et par guder som ikke ser ut til å spille noen stor rolle. En av disse er Hǫd, Balders helt uskyldige drapsmann og bror. En annen er Hermod. Hermod var Odins sønn og hadde tilnavnet "den raske". Siden han var så rask, ble han brukt til å sende beskjeder og gjøre ærender. Hjelm og brynje hadde han fått av Odin selv. Hermod er kanskje mest kjent for sin farefulle ferd til Hel for å hente Balder tilbake (Gylvaginning, kap. 49). (En parallell til denne historien finner vi i Balders draumar i Den eldre Edda, men her er det Odin (med aliaset Vegtam) som rir til Hel.)

Balders hustru Nanna, som er trofast i liv og død, har heller ingen fremtredende plass i de bevarte mytene. Hun deltar imidlertid i Balders gravferd, som vi kan lese om i Gylvaginning, Skaldskaparmål  og Saxo Grammaticus (3.1-4).

Hun er Forsetes mor, hvis embete og bolig i Åsgard omtales i eddakvadet Grímnismál: "Glitner heter salen med sølvtak og gylne søyler, hvor Forsete bor og stifter fred i stridigheter." Alle som kommer til ham med vanskelige saker drar forlikte bort; det er den beste domstol hos guder og mennesker. Alle som tar med seg stridigheter til ham skilles alltid forlikte. På Onsøy ved Oslofjorden finnes hans eneste kjente helligsted i Norden: Forsetlund. Se også Gylvaginning og Skaldskaparmål.

Diktekunstens gud: Brage

Brage ser ikke ut til å ha noen tilknytning til noen annen gud. Snorre sier i sin Edda at Brage er kjent for sin visdom, og særlig for ordsnillhet og veltalenhet. Han er den som skjønner seg best på skaldskap. Snorre hevder at det er på grunn av ham at all skaldskap kalles bragr. Det kan være en kobling mellom Brage og den norske skalden Brage Boddason, som levde på 800-tallet (Lind 2005:34).

I Snorres Edda er det han som opptrer som den store myteforteller, og det sies at han er Odins sønn - langskjegget som sin far. Han omtales nesten ikke i Loketretta, og ikke med ros. Påfallende nok nevner skaldene sjelden skaldekunstens gud. Brage er ingen fremtredende skikkelse i noen myte, og ser heller ikke ut til å ha vært gjenstand for noen annen dyrkelse enn å være et ideal for skaldene (Munch 1967:48).

Idun, Brages hustru

Idun trer litt tydeligere frem enn Brage. Snorre omtaler henne i Edda: "I sitt skrin oppbevarer hun de eplene gudene skal bite i når de eldes, slik at de blir unge igjen." Dette var gudenes største skatt. Uten disse eplene ville gudene blitt gamle og svake. Snorre forteller også i Skaldskaparmål, kap. 1 om hvordan jotnen Tjatse en gang bortførte henne. Da var gudene fortvilet og i store vanskeligheter. Se også Loketretta (16-18), Gylvaginning og Haustlǫng.

Diser: Valkyrier og norner

Selve betegnelsen diser kan brukes poetisk om kvinner i alminnelighet, men kan også brukes om de forskjellige kvinnelige guddommene som har tilknytning til skjebneavgjørelser. De er ikke begrenset til valkyrier og norner, men også til hamingjer, fylgjer og kvinnelige gudinner som Frøya (Vanadis). Disene fremtrer mest som vernende, og er særlig aktive ved barnets fødsel. Men de omtales også som kampgudinner. En bør ikke stole på dem, men heller være oppmerksom på varsler som kan vitne om deres nærvær (Munch 1967:67; Steinsland 2005:248ff). I Reginsmál i den Eldre Edda gir Odin følgende råd til helten Sigurd Fåvnesbane: "Det er et ille varsel hvis du snubler når du skal gå i kamp. Da står svikefulle diser på begge sider og vil se deg såret." Det ser ut til å ha vært et ikke helt avklart forhold mellom disene og Frøya, noe som kan tyde på en nærmere tilknytning til vanene, og altså til fruktbarheten.

Stedsnavn i både Norge og Sverige tyder på at disene har hatt en reell, men kanskje noe privat plass i den norrøne religionen. Dyrkelsen av dem, diseblot er omtalt flere steder i den norrøne litteraturen, og var visstnok en kvinnelig kult. Dette blotet ble holdt ved begynnelsen av vinteren.

Norner: Urd, Verdande og Skuld

Nornene var tallrike, men bare tre av dem var fornemme; Urd, Verdande og Skuld (Urðr, Verðandi, Skuld). Disse bodde under Yggdrasil ved brønnen Urdarbrunn, oppkalt etter Urd. To svaner holder til ved brønnen der honningdugg fra Yggdrasildrypper ned på jorden og hvor gudene holder ting. Nornene rår for alles skjebne - både guder og mennesker. Når et barn blir født er nornene til stede, spinner livstråder og fastsetter barnets skjebne; ingen lever en dag lenger enn det nornene vil (Steinsland 2005:249).

I den Eldre Eddas heltekvad Fáfnismál kommer det frem at ikke alle norner var av samme ætt; noen er i slekt med æsene, andre med alvene og noen med dvergene.

Det faktum at noen mennesker får gode og gjeve liv, mens andre får liten lykke og dårlige kår, forklares ved at nornene av god ætt gir et godt livsløp. Men når mennesker lider en ublid skjebne, da er det nornene av dårlig ætt som forvolder det.

I den norrøne religionen, som i stor grad var en krigerreligion, passet det deterministiske synet på livet perfekt. Ettersom skjebnen til hver enkelt var fastsatt allerede fra fødselen av, var skjebnen helt utenfor enkeltvindividets kontroll, og en norrøn kriger kunne derfor slå seg til ro med at utfallet av kampen uansett var skjebnebestemt.

Troen på norner holdt seg langt inn i middelalderen: Så sent som rundt 1200 skar en kristen mann runer i Borgund stavkirkes bjelkeverk: "Nornene gjorde både godt og ille: Stor ulykke gav de meg". I forbindelse med barsel ble det også servert nornagraut (barselgrøt) langt inn i kristen tid.

Valkyriene

Valkyriene var nært beslektet med nornene. Det er de som bestemmer hvem som skal falle i strid. Odin sender dem ut for å "kåre valen" eller einherjene. De blir også kalt Odins møyer på grunn av deres unge alder. De er kledd i full rustning, og kan ri gjennom både luft og vann, over hele verden. Når de er i Valhall, bærer de drikken rundt til æser og einherjer i Odins saler. Det finnes to slags valkyrier; himmelske, og andre, halvt jordiske som har levd som mennesker, men som siden kom til Odin som kvinnelige einherjer (Munch 1967:67; Steinsland 2005:255).

Det hersker noe usikkerhet om de himmelske valkyriers antall, siden det oppgis forskjellig; ni eller tre ganger ni. Valkyriene kommer gjerne ridende i flokker. De valkyriene som nevnes oftest er Gondul, Skògul, Hlokk, Hrist og Hild. Det finnes også andre valkyrier som bare setter splid mellom einherjene og som brukes til de laveste sysler (Munch 1967:67; Steinsland 2005:255-256).

Åsynjene: de kvinnelige guddommene

Snorre sier at de kvinnelige guddommene ikke er mindre hellige enn æsene. Et annet sted i sin Edda forteller han litt om alle fjorten. En kan få inntrykk av at noen av dem har vært nesten helt uten betydning, og nærmest kan regnes som poetiske påfunn. Men det er absolutt riktig å si at de største av dem står på høyde med de fornemste æsene:

Frigg nevnes som den fornemste.

Dernest Såga, som bor på den store gården Søkkvabekk. Eddakvadet Gríminsmál nevner at hun bor sammen med Odin, noe som kan tyde på at hun opprinnelig er Frigg selv.

Eir er den beste legen, og annet sies det ikke om henne.

Snorre skriver at Gjevjon var jomfru, og at alle som dør som jomfruer tjener henne. Men Heimskringlas Ynglingesaga har en annen fortelling om henne: "Odin tok seg bolig på en øy, det sted heter nå Odense på Fyn. Og så sendte han Gefion nordpå over sundet for å søke mer land. Hun kom til kong Gylfe i Sverige, og han lovet henne så mye jord hun kunne pløye. Da dro hun til Jotunheimen og fikk fire sønner med en jotun. Hun forvandlet dem til okser og spente dem for plogen og trakk landet ut i havet og vestover mot Odense, og det kalles nå Sjælland. Der bodde hun siden, og Skjold, Odins sønn, ble gift med henne. Men der hun pløyde ble det et vann eller en sjø, Logr (Mälaren). Og siden ligger fjordene i Logr som nessene på Sjælland." Det er kanskje denne myten Loke tenker på i Loketretta da han beskyldte den jomfruelige gudinnen for ukyskhet.

Fulla er den femte åsynjen Snorre nevner. Hun er Friggs fortrolige.

Frøya er den sjette, og hun er den ærverdigste sammen med Frigg.

Sjofn er svært ivrig etter å vende menneskenes sinn til elskov, både hos menn og kvinner.

Lofn er mild og god å påkalle; hun får tillatelse fra Odin eller Frigg til menns og kvinners samliv, også i de tilfeller hvor dette er forbudt eller nektet.

Vår lytter til menneskenes eder og avtaler, dem som menn og kvinner treffer innbyrdes. Hun straffer dem som bryter deres ord. I Trymskvida blir ekteskap inngått i hennes navn.

Syn vokter hallens dør, og holder den lukket for dem som ikke får komme inn. På tinget er hun satt til forsvar mot de anklagene hun vil motbevise.

Hlin er den tolvte, og hun er i Friggs tjeneste.

Snotra er klok og oppfører seg pent.

Den fjortende og siste er Gnå, Friggs sendebud.

Men jotundatteren Skade, som ble gift med Njord, regnes også blant åsynjene. I Ynglingesagaen forteller Snorre om en merkelig fortsettelse av fortellingen om det uheldige ekteskapet: Hun ville ikke leve sammen med Njord og giftet seg senere med Odin og fikk mange sønner med ham.

Også Rind, som fikk sønnen Vale med Odin nevnes blant åsynjene. Se her Munch (1967:58-62).

Litteratur:
Lind, Idar. Norrøn mytologi frå a til å. Det Norske Samlaget, Oslo. 2005.
Munch, P. A. Norrøne gude- og heltesagn. Universitetsforlaget, Oslo. 1967.
Steinsland, Gro. Norrøn Religion. Myter, riter, samfunn. Pax Forlag, Oslo. 2005.

Tilbake til hovedsiden