Runeskrift - eldre Futhark
I følge norrøn mytologi var det Odin
selv som skal ha fått åpenbart runene da
han hang i Yggdrasil i ni dager og netter, gjennomboret av sitt eget
spyd;
dette beskrives i vers 138-145
i
Håvamål. Fordi det var Odin selv som var opphavsmannen bak runene,
ble kunnskap om runene kalt reginkunnr
- kunnskap som tilhører guder.
I norrøn mytologi var det Heimdall som introduserte runene til
menneskene. I Rigstula
(gammelnorsk / norsk) i Den eldre Edda
kan vi lese at Heimdall, som kalte seg Rig, fikk sønnene Trell (stamfar
for trellene), Karl (stamfar for de frie bøndene) og Jarl (stamfar for
aristokratiet) med tre ulike kvinner og skapte de ulike
samfunnsstendene. Da Jarl ble voksen kom Rig tilbake, kalte ham sønn og
lærte ham runene.
Runealfabetet har fått sitt navn etter de seks første lydverdiene: F-U-Th-A-R-K.
Den eldste bevarte runeinskripsjonen er fra ca år 150, og var risset inn i en kam som ble funnet i Vimose på Fyn i Danmark. Inskripsjonen lyder harja. En regner med at runnene dukket opp som et direkte resultat av germanernes kontakt med romerne. Germanerne tok over noen av de latinske bokstavene, forandret litt på andre og fant opp noen selv. Dette alfabetet var i høyeste grad tilpasset deres behov; som vi kan se består de av rette streker. Dette gjorde dem mye enklere å risse inn i tre eller stein.
I tillegg ble den enkelte rune langt mer kompleks enn en vanlig bokstav i det latinske alfabetet: Hver enkelt rune representerer ikke bare en egen lyd, som i det latinske, men også en betydning og et tall.
Runens tallverdi kan i følge Sigurd Agrell (1934) finnes ved å flytte den øverste runen i den øverste raden, Fe, sist i nederste rad, slik at Fe får tallet 24. Ur, den andre runen, får da tallet to, As får tallet tre, osv.
Klikk på de forskjellige runene for å lese mer om dem.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Frøys ætt |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Hagls ætt |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Tys ætt |
|
|
Norske runer
Med norske runer menes runer som er funnet i Norge. De eldste av disse er fra ca år 400, og er identisk med den germanske 24-runers Futharken over. To av runene har aldri blitt funnet i Norge; Pertra og Eol.
Fra ca år 550-700 finnes det en del
overgangsvarianter mellom den gamle
Futhark og den nyere, som bare bestod av 16 tegn. Bakgrunnen for dette
var den såkalte synkopetiden, som markerte overgangen mellom urnordisk
og norrønt språk. Mange trykksvake vokaler falt bort, en fikk flere
omlydsvokaler og ordene ble ofte kortet ned i lengde.
Norske overgangsformer fra
ca år 500
Norske runer etter år 600
Norske runer av dansk type fra 800-tallet
Norsk-svenske rökruner ca 800-900
Norske kortkvistruner fra ca
900
Norske runer fra ca 900 til
ca 1050
Norske runer fra ca 1000
til ca 1050
Norske runer fra ca 1050
til ca 1175
Norske runer fra ca
1300-1400
Av de runene som er funnet, stammer de fleste fra perioden fra
slutten av
1100-tallet til 1300-tallet, og det er totalt registrert 1.552
runeinnskrifter i Norge. Mer enn 600 av disse ble funnet under
utgravningene av Bryggen i Bergen på 1950-tallet, hvor inskripsjonene
var risset inn i tre eller bein. Etter inskripsjonene å
dømme, var ikke runeskriften noe
som var forbeholdt en økonomisk og sosial elite, men var i
høyeste grad noe
alminnelige mennesker drev med. En regner også med at antall
skriveføre
mennesker har vært relativt høyt, men likevel
langt under hva en finner i
moderne samfunn.
Det fantes ingen institusjoner som formidlet bruk av runer,
så i den grad
disse ble lært, var det uformelt og fra mann til mann.
Runeinskripsjonene finnes derfor i mange ulike varianter, og uten en
skriftlig normal.Noen runer, som s, c og z, ble brukt om hverandre.
Runene gikk gradvis ut av bruk, og ble i lang tid brukt side om side
med de latinske bokstavene. Runene gikk ut av daglig bruk på
1400-tallet, men kunnskapen gikk ikke tapt. I Dalarna i Sverige ble det
(også) skrevet med runer helt til 1800-tallet.
Referanse:
Agrell, Sigurd (1934): Lapptrummor och runmagi.
C. W. K. Gleeryps
Forlag. Sverige.
Arild Hauges Runer: http://www.arild-hauge.com/nruner.htm