Nerthus

Tacitus om Nerthus

I boken Germania forteller Tacitus om en rekke germanske småstammer, åpenbart i Sør-Jylland, som dyrker en felles guddom:

"Disse stammer dyrker i fellesskap Nerthus, d.v.s. Moder Jord. De mener at hun tar seg av menneskenes saker, og at hun kjører omkring til folkene. På en øy i havet finnes det en hellig lund, og i denne finnes det en innviet vogn, dekket med et klede. Kun presten får lov til å berøre det. Han merker når gudinnen er til stede i helligdommen, og han følger etter med stor ærbødighet når hun kjører avsted, trukket av kyr. Da er det glade dager, og det holdes helligdag på de steder hun gjør den ære å besøke og gjeste. Man fører ikke krig, man tar ikke våpen i hånd og alt jern er gjemt bort. Fred og ro er da det eneste en legger vekt på helt til presten - når gudinnen har fått nok av sin omgang med mennesker - bringer henne tilbake til helligdommen. Så blir vognen og teppene, og også guddommen selv vasket i en avsidesliggende sjø. Treller gjør dette arbeidet, og dem sluker sjøen så straks."

Kulthandlingen - Nerthus og Njord

Den skildrede kulthandlingens form; opptoget, gudsfreden, gledesfestene, viser med sikkerhet at Tacitus her har beskrevet en nordisk fruktbarhetsdyrkelse i tiden omkring Kristi fødsel. Det kjennes til lignende fruktbarhetsdyrkelser gjennom overleveringer fra andre steder i den indoeuropeiske kulturkrets, og også hos tilgrensende folkeslag: Det er det hellige bryllup på foråret; gudenes og menneskenes fruktbare forening.

Språkhistorisk sett er gudenavnet Nerthus den lydrette eldre form av gudenavnet Njord, som er overlevert fra vikingetiden.

De to guddommenes funksjoner som fruktbarhetsguddommer kan heller ikke så tvil om deres identitet.

Men Nerthus ves tiden for Kristi fødsel er en kvinnelig guddom, og vikingetidens Njord mannlig. Denne uoverenstemmelsen er imidlertid ikke så avgjørende som det kan se ut til. Det har blitt nevnt en mulighet for at gudinnen Nerthus og guden Njord opprinnelig kan ha vært et søskenpar, bror og søster, og at Tacitus kun har vært oppmerksom på den kvinnelige siden av kulten, mens den mannlige senere har blitt den dominerende og viser seg kun i Norden. Forklaringen er sannsynlig, men langt fra den eneste. Når det er snakk om fruktbarhetsguddommer er det grunn til å vente seg spesielle forhold på det seksuelle området. Et kjønnsskifte kan ha funnet sted i århundrene mellom Tacitus og vikingetiden, eller guddommen kan ha vært av hemafroditisk art, og kan det ene stedet ha utviklet seg til en mannlig, og et annet sted utviklet seg til en kvinnelig guddom, uten at identiteten av den grunn er forandret.

Tilbake til hovedsiden