Primærkilder

Litterære kilder og kildekritikk

Kildene til kunnskap om norrøn mytologi finnes i flere kategorier. Både arkeologisk gjenstandsmateriale, runeinnskrifter, stedsnavn, folketro og litterære kilder kan gi bidrag til kunnskapsproduksjonen om den gamle norrøne religionen. Denne siden inneholder en stor del av de litterære kildene som er bevart. Det problematiske er likevel at disse kildene ikke er samtidige - de er nedskrevet på et senere tidspunkt enn da religionen var levende, altså i kristen tid. Problemet med dette er at kilder blir mer upålitelige jo lenger i tid en kommer fra hendelsene som blir beskrevet. Spørsmålet blir da hvor strengt kildekritisk en skal tolke tekstene. Voluspå er for eksempel ikke kjent i skriftlige kilder før 1200-tallet, så strengt kildekritisk kan en innvende at eddadiktet neppe er noen god kilde for religionen i norrøn tid på grunn av faren for forurensing av og blanding med nyere materiale.

Hvor stor vekt en skal legge på disse tekstene har endret seg sterkt over tid. På begynnelsen av 1900-tallet ble tekstene brukt nokså ukritisk som autentiske dokumenter for førkristen tradisjon, før en strengt kildekritisk tradisjon ble dominerende fra 1950-tallet, hvor en nesten avviste verdien i tekstene i det hele tatt. De siste årene er de fleste forskerne i en mellomstilling, hvor en hverken bruker kildene ukritisk eller holder dem som uttrykk for tiden de ble skrevet alene.

Selv om tekstene under er skrevet i middelalderen kan materialet være eldre enn kalveskinnet eller pergamentet de er skrevet på, og kan ha overlevd relativt uforandret fra førkristen tid. Norden hadde en sterk dikttradisjon lenge før skriftkulturen kom med kristendommen, og før dette hvilte kulturen i hovedsak på muntlig overlevering av tradisjoner, dikt og fortellinger om guders og helters bedrifter.

På 1100-tallet dukket det opp lærde kristne miljøer som dyrket skrivekunst ved bispesetene, klostrene og kongesetene i Nidaros, Bergen og Stavanger. Også på Island var klostrene sentrale med hensyn til skrivekunst, og stort sett var det munker og prester som var forfattere. I tillegg til religiøs litteratur beskjeftiget en seg også med interesse for lover, samtidshistorie og forhistorie, herunder førkristen religion. Snorre Sturlason (1179-1241) vokste for eksempel opp på lekmannssenteret Oddi på Rangárvellir, som ble stiftet av den lærde presten Sæmundr Sigfússon (1056-1133) (Særmundr fróði). Slik ble minnene om den norrøne religionen bevart.


Den Eldre Edda

I likhet med skaldediktingen representerer eddadiktingen den norrøne poesien. I Den Eldre Edda er ikke den poetiske formen spesielt streng, og den minner mye om prosa. Likevel er fortellingene gjengitt med bevisste regelmessige og rytmiske virkemidler.

I 1643 oppdaget håndskriftsamleren Brynjólfur Sveinsson et gammelt pergament som inneholdt dikt om guder og sagnhelter som Snorres Edda var bygd på. En trodde feilaktig at pergamentet stammet fra Sæmundr Sigfússon, og pergamentet fikk da betegnelsen Sæmundar Edda, mens Snorres versjon ble hetende den yngre Edda. Det gamle pergamentet ble gitt i gave til kong Fredrik II i 1662, og ble innlemmet i det danske kongelige biblioteks håndskriftsamling. Derfor kalles det også Codex Regius - den kongelige bok.

Codex Regius ble skrevet ca år 1270, og består av 27 dikt som er gruppert i to bolker. Den første delen består av ti dikt om norrøne guder: Voluspå, Håvamål, Vavtrudnesmål, Grimnesmål, Skirnesmål, Loketretten, Hymeskvadet, Trymskvadet, Hårbardsljod og Allvismål. (Fra andre kilder har vi Rigstula og Balders draumar. Hyndleljod kommer fra Flatøyboken, og Fjolsvinnsmål og Grottesangen kommer fra andre og yngre kilder.) Den andre delen i Codex Regius består av heltedikt som kan knyttes til den fellesgermanske helten Sigurd Fåvnesbane og hans slekt, som på tysk blir kalt Siegfried. En antar at noen av disse av kan ha vært historiske personer, men det er likevel usikkert om Sigurd Fåvnesbane har levd eller om det er snakk om en eventyrskikkelse. I sagnene kan han uansett settes i forbindelse med fyrstene i Burgunderriket en gang på 400-tallet. Hunnerkongen Attila (som døde i 453) dukker også opp her som kong Atle.

Brynjólfur Sveinsson fant også et annet håndskrift som også inneholdt eddadikt, og dette fikk senere katalognummeret AM 748I4to. I tillegg kommer noen eddadikt fra håndskriftet Hauksbok, og noen eddadikt er dessuten sitert i Den Yngre Edda (Snorre-Edda).

Codex Regius ble ført tilbake til Island i 1971.

 

Lind, Idar. Norrøn mytologi frå a til å. Det Norske Samlaget, Oslo. 2005, s. 42.
Steinsland, Gro. Norrøn Religion. Myter, riter, samfunn. Pax Forlag, Oslo. 2005, s. 35-38, 43-44.
http://no.wikipedia.org/wiki/Den_eldre_edda
http://www.heimskringla.no/wiki/Kategori:Den_eldre_Edda
http://www.heimskringla.no/wiki/Edda-Kv%C3%A6de
 

Snorre-Edda

Snorre-Edda, eller Den Yngre Edda, var en lærebok i skaldskap som ble ferdig rundt 1220. Den er altså ca 50 år eldre enn Codex Regius. På tidspunktet Snorre Sturlason skrev boken var den gamle gudelæren i ferd med å gå i glemmeboken. Han forsøkte ikke bare å gi eksempler på norrøn diktekunst, men ga også et overblikk over den norrøne mytologien.

Snorre-Edda består av fire deler. I Prologen ga Snorre en forklaring på verdens skapelse og røttene til den norrøne religionen. I Gylvaginning ble de norrøne mytene ble vevd inn i en historie om den lite oppvakte svenske kongen Gylve som dro til Åsgard for å treffe "den hedenske treenighet", som alle var Odin i ulike skikkelser. Hele gudelæren fra urtiden til Ragnarok og videre ble gjennomgått. Etter å ha svart på alle spørsmålene til Gylve hørtes et tordenbrak, og borgen Åsgard forsvant. Skaldskaparmål var en gjennomgang av bruken og betydningen av skaldediktning, samt en mer utdypende fortelling om guder og makter. Den siste delen er Håttatal (versemållisten), som består av diktet med samme navn og en rekke forklaringer. Snorre peker her på hundre ulike verseformer som skaldene kunne velge mellom i et hyllingsdikt han selv lagde til ære for Håkon Håkonson og Skule Jarl.


·         Prologus                                                                     Prologue

·         Gylfaginning                                                                Gylfaginning

·         Skáldskaparmál                                                          Skáldskaparmal

·         Háttatal                                                                      Abbreviations

 

Vedlegg

Lind, Idar. Norrøn mytologi frå a til å. Det Norske Samlaget, Oslo. 2005, s. 43.
 Steinsland, Gro. Norrøn Religion. Myter, riter, samfunn. Pax Forlag, Oslo. 2005, s. 44.
http://no.wikipedia.org/wiki/Den_yngre_Edda
http://www.sacred-texts.com/neu/pre/index.htm
http://www.heimskringla.no/wiki/Edda_Snorra_Sturlusonar
 

Heimskringla

Heimskringla er en samling kongesagaer som ble skrevet ned i perioden ca 1220-1235. Snorre forteller her om de norske kongenes historie, fra den mytologiske historien om Odin selv og de første svenske ynglingekongene og helt frem til Sverres saga med slaget på Re i 1177.

Snorre Sturlason benyttet seg av flere og tidligere kongesagaer som nå er tapt for å skrive Heimskringla.  Sæmundr Sigfússon skrev et verk om de første norske kongene som nå er tapt. Også den norske munken Theodoricus skrev Norges historie på latin, som fortalte om de norske kongene til og med Sigurd Jorsalfare. I tillegg fantes Hryggjarstykki som ble skrevet ned ca 1160 og som omhandlet de norske borgerkrigene. Olav den helliges saga bygget også på eldre latinske fortellinger om kongen. Den eldste kongesagaen var likevel Sverres saga, som var samtidig og ble nedskrevet av Karl Jónsson på oppdrag av kong Sverre selv. Også Håkon Håkonsson fikk sin egen saga skrevet om seg av Sturla Tordsson - Snorre Sturlasons nevø.

Ágrip af Noregs konunga sögum var den første nasjonalhistoriske oversikten på norrønt mål og ble trolig skrevet i Norge. I tillegg kommer Morkinskinna (ca 1220) og Fagrskinna (ca 1225).

Snorre Sturlason kjente til og benyttet seg av alle disse verkene.

Det er likevel grunn til å lese Heimskringla kildekritisk med en liten spade salt, og være bevisst på middelalderens måte å uttrykke seg på. Snorre Sturlason skrev også selv i prologen til Heimskringla at "selv om en ikke kan vite at dette er sant, så vet vi likevel at gamle og vise menn har holdt det for sannhet".

Island var ingen isolert utpost i Europa; de lærde miljøene skjønte godt hva som foregikk ute i Europa og hadde tilgang til bøker fra utlandet. Sæmundr Sigfússon ble for eksempel utdannet i Tyskland, og resultatet ble at disse miljøene lånte idéer og tolkninger av hverandre. 


Lind, Idar. Norrøn mytologi frå a til å. Det Norske Samlaget, Oslo. 2005, s. 95.
http://no.wikipedia.org/wiki/Heimskringla
http://www.sacred-texts.com/neu/heim/index.htm

 

Fornaldersagaer

Fornaldersagaene er en av de tre sagatypene. Sagaene kan deles inn i fornaldersagaer, islendingesagaer og kongesagaer. Fornaldersagaene handler om fjern fortid før landnåmet av Island. Sagaene ble nedskrevet på Island av ukjente forfattere, men hendelsene de beskriver er fra Norge, Sverige og Danmark. Av og til får vi også korte innblikk i reiser til mer eksotiske strøk. Fornaldersagaene inneholder dessuten ofte mytologiske skikkelser, som dverger, alver og kjemper. Avstanden i tid gjør dem vanskelige å bruke som kilder både når det gjelder historiske fakta og norrøn tro, men samtidig bygger sagaene ofte på eldre kilder i form av kvad.

Völsunga saga                                                            Volsunga saga (English)
Ragnars saga loðbrókar ok sona hans
Þáttr af Ragnars sonum
Norna-Gests þáttr
Hervarar saga ok Heiðreks

Saga Heiðreks konungs ins vitra
Ketils saga hængs
Gríms saga loðinkinna
Örvar-Odds saga
Áns saga bogsveigis
Hrólfs saga kraka ok kappa hans
Sörla þáttr eða Heðins saga ok Högna
Sögubrot af nokkurum fornkonnungum í Dana- ok Svíaveldi
Frá Fornjóti ok hans ættmönnum
Af Upplendinga konungum
Hálfs saga ok Hálfsrekka
Þorsteins saga Víkingssonar
Friðþjófs saga ins frækna
Hrómundar saga Gripssonar
Ásmundar saga kappabana
Sturlaugs saga starfsama
Göngu-Hrólfs saga
Bósa saga ok Herrauðs
Gautreks saga
Hrólfs saga Gautrekssonar
Egils saga einhenda ok Ásmundar berserkjabana
Sörla saga sterka
Hjalmþés saga ok Ölvis
Hálfdanar saga Eysteinssonar
Hálfdanar saga Brönufóstra
Illuga saga Griðarfóstra
Yngvars saga víðförla
Þorsteins þáttr bæjarmagns
Helga þáttr Þórissonar
Tóka þáttr Tókasonar

Viðbætir


Lind, Idar. Norrøn mytologi frå a til å. Det Norske Samlaget, Oslo. 2005, s. 59.
 Steinsland, Gro. Norrøn Religion. Myter, riter, samfunn. Pax Forlag, Oslo. 2005, s. 60.
http://no.wikipedia.org/wiki/Fornaldarsaga
http://www.snerpa.is/net/forn/forn.htm


Islendingesagaer

Islandingesagaene handler om ulike islandske slekter i tiden fra 930, da Island ble befolket fra Norge, men de fleste forholder seg til Island i perioden mellom landnåmet og ca 1030. Sagaene ble imidlertid ikke nedskrevet før på 1200 og 1300-tallet, og kan derfor, på grunn av avstand i tid, ikke betraktes som nøyaktige historiske kilder. Noen av islendingesagaene viser sterk tilknytning til norsk historie, og særlig gjelder dette Egils saga hvor hovedskikkelsen er høvdingen og skalden Egill Skalla-Grimsson. Det er også stor variasjon mellom de ulike islendingesagaene med hensyn til lengde, komposisjon og artistisk nivå.



Bandamanna saga
Bárðar saga Snæfellsáss
Bjarnar saga Hítdælakappa
Brennu-Njáls saga                                                      Njáls saga (English)
Droplaugarsona saga
Egils saga                                                                    Egils saga (English)
Eiríks saga rauða
Eyrbyggja saga                                                           Eyrbyggja saga (English)                                            
Finnboga saga ramma
Fljótsdæla saga
Flóamanna saga
Fóstbræðra saga
Færeyinga saga
Grettis saga                                                                 Grettis saga Ásmundarsonar (English)
Gísla saga Súrssonar                                                  Saga of Gisli the Outlaw (English)
Grænlendinga saga
Grænlendinga þáttur
Gull-Þóris saga
Gunnars saga Keldugnúpsfífls
Gunnlaugs saga ormstungu
Hallfreðar saga vandræðaskálds (eftir Möðruvallabók)
Hallfreðar saga vandræðaskálds (úr Ólafs sögu Tryggvasonar hinni mestu)
Harðar saga og Hólmverja
Hávarðar saga Ísfirðings
Heiðarvíga saga                                                          Heitharviga saga (English)
Hrafnkels saga Freysgoða
Hrana saga hrings
Hænsna-Þóris saga
Kjalnesinga saga
Kormáks saga                                                 Kormáks saga (English)
Króka-Refs saga
Laxdæla saga                                                              Laxdaela saga (English)
Ljósvetninga saga
Reykdæla saga og Víga-Skútu
Svarfdæla saga
Valla-Ljóts saga
Vatnsdæla saga
Víga-Glúms saga
Víglundar saga
Vopnfirðinga saga
Þorsteins saga hvíta
Þorsteins saga Síðu-Hallssonar
Þórðar saga hreðu

Steinsland, Gro. Norrøn Religion. Myter, riter, samfunn. Pax Forlag, Oslo. 2005, s. 60.
http://no.wikipedia.org/wiki/Islendingesaga
http://www.snerpa.is/net/isl/isl.htm
http://omacl.org/genre.html


 

Skaldekvad


Skaldekvadene var ekstremt avanserte med hensyn til form og stil, og utgjorde estetisk kultur på svært høyt nivå. Skaldediktningen hadde høy status i kraft av å være

både vanskelig å beherske og ettertraktet. Skalden hadde derfor ofte gode posisjoner og god lønn fra høvdinger og konger. De var ikke bare passive observatører i strid, men

deltok selv ofte i kamp. Under Harald Hårfagre ble hirden et kulturelt sentrum for skaldekvad.


 

Aðalsteinsdrápa (Egill Skalla-Grímsson)

Arinbjarnarkviða (Egill Skalla-Grímsson)

Austrfararvísur (Sighvatr Þórðarson)

Bersöglisvísur (Sighvatr Þórðarson)

En Runesang (- Skald ukjent)

Eiríksdrápa (Hallfreðr Óttarsson, vandræðaskáld)

Eiríksdrápa (Markús Skeggjason)

Eiríksmál (- Skald ukjent)

Erfidrápa Ólafs Tryggvasonar (Hallfreðr Óttarsson, vandræðaskáld)

Glymdrápa (Þorbjörn Hornklofi)

Haraldskvæði (Þorbjörn Hornklofi)

Haustlöng (Þjóðólfr ór Hvini)

Hákonardrápa (Goðþormr Sindri)

Hákonardrápa (Þórleifr 'jarlsskáld' Rauðfeldarson)

Hákonarmál (Eyvindr Finnsson)

Háleygjatal (Eyvindr Finnsson)

Hrynhenda (Arnórr Þórðarson Jarlaskáld)

Húsdrápa (Úlfr Uggason)

Höfuðlausn (Egill Skalla-Grímsson)

Höfuðlausn (Óttar svarti)

Jómsvíkingadrápa (Bjarni Kolbeinsson)

Óláfsdrápa (Hallfreðr Óttarsson, vandræðaskáld)

Ragnarsdrápa (Bragi Boddason)

Runhenda (Einarr Skúlason)

Sendibítr (Jórunn skáldmær)

Sigurðardrápa (Kormákr Ögmundarson)

Snæfriðardrápa (Haraldr Hárfagri)

Sonatorrek (Egill Skalla-Grímsson)

Vellekla (Einarr Helgason, skálaglamm)

Ynglingatal (Þjóðólfr ór Hvini)

Þat mælti mín móðir (Egill Skalla-Grímsson)

Þórsdrápa (Eilífr Goðrúnarson)

Steinsland, Gro. Norrøn Religion. Myter, riter, samfunn. Pax Forlag, Oslo. 2005, s. 49.
http://no.wikipedia.org/wiki/Skaldekvad
http://skaldic.arts.usyd.edu.au/db.php?if=default&table=poems


Germansk mytologi

Nibelungenlied

 

Annet

Beowulf translated to English

From Tacitus, "The Agricola and Germania" translated to English

"Saxonis Grammatici Historia Danica" translated to English

The Anglo-Saxon Chronicle from A.D. 1 to A.D. 1154 translated to English

 


 

Til hovedsiden