Fødsel
Fødselen var forbundet med fare for kvinnen, og det var ikke uvanlig
at kvinner døde i barselseng. Frigg og Frøya kunne påkalles for at fødselen
skulle gå bra.
I norrøn tid var det ikke knyttet noen urenhetsforestillinger til
fødsel. Det var først med kristendommen at den fødende kvinnen ble
regnet som uren, og det nyfødte barnet ble regnet som urent før dåpen
hadde funnet sted.
Etter fødselen fantes det i hovedsak to alternativer; barnet kunne
knesettes og øses med vann og tas opp i slekten, eller barnet kunne bli
satt ut for å dø.
Dersom barnet skulle oppfostres var det barnets far som satte barnet
på kneet mens han satt i høysetet, øste barnet med vann og ga barnet et
navn. Dette hendte trolig like etter fødselen, for det var først etter
vannøsingen at barnet kunne få morsmelk. Dersom barnet hadde fått
morsmelk kunne det heller ikke settes ut. Knesetting og vannøsing
betydde at barnet skulle oppfostres og bli tatt opp i slekten. Vi
finner eksempler på vannøsingen i Rigstula og i Håvamål.
Å sette ut barn var sosialt akseptert som barnebegrensning, og viste
at familien ikke ønsket eller kunne fostre opp barnet. Eksempelvis
kunne dette være aktuelt i nødsår eller dersom barnet hadde medfødte
skavanker. Imidlertid ble barn i hovedsak regnet som en ressurs og
trygghet for slekten, så vi må regne med at denne typen
barnebegrensning har vært mer vanlig i lavere sosiale lag. For
trellkvinner var både hun og barna hennes husbondens eiendom, og det
var han som bestemte om barna skulle settes ut eller fostres opp.
Selv om senere kristne lover i hovedsak var mot utsetting av
nyfødte, ble det likevel gitt anledning dersom det var snakk om skader
eller funksjonshemminger. I så fall skulle barnet døpes og gis et navn
før det ble båret til nærmeste kirkegård og lagt på en grav for å dø.
Litteratur:
Steinsland, Gro. Norrøn Religion.
Myter, riter, samfunn. Pax Forlag, Oslo. 2005, s. 328ff.