Begravelse

Demografien i vikingtiden var preget av høye fødsels- og dødsrater; en langt større del av befolkningen har vært under 18 år, og gjennomsnittlig levealder var mye lavere enn i dag. Sykdom, drap eller plutselig død i barselseng var blant årsakene som kunne rive bort familiemedlemmer raskt, og døden må ha vært en mer naturlig del av dagliglivet, selv om en sannsynligvis ikke så på døden som mindre uhyggelig. Skjebnetroen i den norrøne mytologien, som gikk ut på at den enkeltes skjebne var fastsatt allerede ved fødselen, kan ha bidratt til å gi en viss mening til tilsynelatende meningsløse dødsfall.

Selv om en hadde mange ulike forestillinger om et liv etter døden, var det åpenbart at en trodde på et slikt liv. En hadde Hels rike (dersom en døde i sotteseng), en kunne havne hos Ran og Ægir (dersom en druknet på havet), på Helgafjell (som en finner fra islandske kilder) Valhall og Folkvang - Frøyas hjem (begge for døde krigere). Den døde ble behandlet med respekt; en lukket øyne og munn, vasket, kledde og begravde liket. 

De døde ble som regel gravlagt i nærheten av gården, enten separat eller som en del av et gravfelt, og symboliserte de tette båndene mellom levende og døde familiemedlemmer. Det fantes ingen standard når det gjaldt begravelse. En praktiserte både brenning og jordfesting, og gravene kunne både være et hull i bakken eller en haug. Var graven en haug hadde den gjerne en bauta på toppen. Graven kunne være rund, båtformet, trekantet og oval.

De døde fikk som regel med gravgods i graven, også når liket skulle brennes. Det var vanlig at den døde fikk med seg gjenstander som hadde en symbolsk betydning for ham eller henne. Det er derfor ikke uvanlig at en finner våpen, rideutstyr eller verktøy i mannsgraver. Sverd var ofte bendet og ødelagt ettersom de var svært ettertraktet blant gravrøvere. (I sagaen om Grettir åpnet Grettir en gravhaug på Haramsøy på Sunnmøre hvor han hentet ut et kortsverd.) Kvinner hadde som regel med smykker og gjenstander som hadde med kvinnearbeid å gjøre. Mengden og verdien av gravgodset var en gjenspeiling av familiens økonomi, og det gav ære og status for slekta å gi rikelig med gravgods. Det var heller ikke slik at mannsgraver nødvendigvis var rikere og mer overdådig utstyrt enn kvinnegraver. Den rikest utstyrte graven i Norge var Oseberghaugen, som var en kvinnegrav.

Den syvende dag etter dødsfallet holdt man gravøl. Her ble det spist og en drakk av minnebegre for den avdøde. Arvespørsmål ble avgjort under gravølet. Dersom husbonden var død skulle arvingen ta plass i høysetet denne dagen.

De levende holdt kontakten med de døde ved å legge ut mat og helle drikke, helst øl, på gravhaugen. En trodde at de døde ville verne gården og de levende dersom en stelte godt med dem. Offer til forfedre på slik måte har vært vanlig langt inn i kristen tid.


Litteratur:
Steinsland, Gro. Norrøn Religion. Myter, riter, samfunn. Pax Forlag, Oslo. 2005, s. 337ff.

Tilbake til hovedsiden