Begravelse
Demografien i vikingtiden var preget av høye fødsels- og dødsrater;
en langt større del av befolkningen har vært under 18 år, og
gjennomsnittlig levealder var mye lavere enn i dag. Sykdom, drap eller
plutselig død i barselseng var blant årsakene som kunne rive bort
familiemedlemmer raskt, og døden må ha vært en mer naturlig del av
dagliglivet, selv om en sannsynligvis ikke så på døden som mindre
uhyggelig. Skjebnetroen i den norrøne mytologien, som gikk ut på at den
enkeltes skjebne var fastsatt allerede ved fødselen, kan ha bidratt til
å gi en viss mening til tilsynelatende meningsløse dødsfall.
Selv om en hadde mange ulike forestillinger om et liv etter døden,
var det åpenbart at en trodde på et slikt liv. En hadde Hels rike
(dersom en døde i sotteseng), en kunne havne hos Ran
og Ægir
(dersom en druknet på havet), på Helgafjell (som en finner fra islandske
kilder) Valhall
og Folkvang - Frøyas
hjem (begge for døde krigere). Den døde ble behandlet med respekt; en
lukket øyne og munn, vasket, kledde og begravde liket.
De døde ble som regel gravlagt i nærheten av gården, enten separat
eller som en del av et gravfelt, og symboliserte de tette båndene
mellom levende og døde familiemedlemmer. Det fantes ingen standard når
det gjaldt begravelse. En praktiserte både brenning og jordfesting, og
gravene kunne både være et hull i bakken eller en haug. Var graven en
haug hadde den gjerne en bauta på toppen. Graven kunne være rund,
båtformet, trekantet og oval.
De døde fikk som regel med gravgods i graven, også når liket skulle
brennes. Det var vanlig at den døde fikk med seg gjenstander som hadde
en symbolsk betydning for ham eller henne. Det er derfor ikke uvanlig
at en finner våpen, rideutstyr eller verktøy i mannsgraver. Sverd var
ofte bendet og ødelagt ettersom de var svært ettertraktet blant
gravrøvere. (I sagaen om
Grettir
åpnet Grettir en gravhaug på Haramsøy på Sunnmøre hvor han
hentet ut et kortsverd.) Kvinner hadde som regel med smykker
og gjenstander som hadde med kvinnearbeid å gjøre. Mengden og verdien
av gravgodset var en gjenspeiling av familiens økonomi, og det gav ære
og status for slekta å gi rikelig med gravgods. Det var heller ikke
slik at mannsgraver nødvendigvis var rikere og mer overdådig utstyrt
enn kvinnegraver. Den rikest utstyrte graven i Norge var Oseberghaugen,
som var en kvinnegrav.
Den syvende dag etter dødsfallet holdt man gravøl. Her ble det spist
og en drakk av minnebegre for den avdøde. Arvespørsmål ble avgjort
under gravølet. Dersom husbonden var død skulle arvingen ta plass i
høysetet denne dagen.
De levende holdt kontakten med de døde ved å legge ut mat og helle
drikke, helst øl, på gravhaugen. En trodde at de døde ville verne
gården og de levende dersom en stelte godt med dem. Offer til forfedre
på slik måte har vært vanlig langt inn i kristen tid.
Litteratur:
Steinsland, Gro. Norrøn Religion.
Myter, riter, samfunn. Pax Forlag, Oslo. 2005, s. 337ff.